Det er skummelt å skulle påstå at andre ikke er gode nok i jobben sin. I vår siste artikkel som kom «på trykk» nylig, hevder vi at helsepersonell i eldreomsorgen ikke har tilstrekkelig kompetanse til å gi god nok helsehjelp til syke eldre. Vi sier at det er store huller i kompetansen, peker på hvor disse hullene er og hvem som har de. Det vi finner som særlige bekymringsfullt er at helsepersonell ikke gjør riktige observasjoner av pasienter til rett tid, ikke gjenkjenner sykdomsforverring, ikke setter i gang riktig tiltak til rett tid, ikke håndterer det omfanget av prosedyrer de bør kunne og ikke dokumenterer helsehjelpen i tilstrekkelig grad.

Forskning.no gjorde dette intervjuet om forskningen vår og fremstiller resultat og konsekvenser på en forståelig måte: http://forskning.no/helse-aldring-sykepleievitenskap-samfunn/2016/02/syke-eldre-far-ikke-den-hjelpen-de-trengergod-nok. Sykepleien.no skriver også om forskningen vi nå har publisert: https://sykepleien.no/2016/02/avdekker-store-kompetansehull-i-eldreomsorgen

Vår bekymring er at pasienter som utvikler eller forverrer sin sykdom IKKEblir fanget opp slik at de kan få helsehjelp og behandling tidlig nok. Konsekvenser av dette kan være at pasienter blir dårligere enn de må, blir flyttet mellom ulike tjenester i stedet for å få adekvat hjelp ett sted, får dårligere livskvalitet og en dårligere slutt på livet, eller dør tidligere enn det de «må».

Det er med andre ord tøffe ting vi påstår i artikkelen ( http://www.biomedcentral.com/1472-6955/15/5). Min bekymring er allikevel om vi gjør vondt verre ved å hevde det vi gjør? Jeg synes det er skummelt å skulle hevde at andre ikke er gode nok i jobben de gjør. Først og fremst fordi det kanskje kan få en arbeidsstab som allerede strekker seg svært langt, og gjør så godt de kan, til å miste motet. Det å hevde at de ulike yrkesgruppene i eldreomsorgen ikke kan nok vil kanskje være vanskelig å ta som en systemkritikk for den enkelte sykepleier eller helsefagarbeider, og heller fanges opp som en kritikk av enkeltindivider. Når jeg er i fora der det hevdes at det er et gap mellom teori og praksis i sykepleierutdanningen, opplever jeg det som en generell kritikk av utdanningen. Men jeg er ikke fri for at jeg går i meg selv og vurderer meg selv som lærer, formidler og veileder opp imot dette. På samme måte vil kanskje helsepersonell i eldreomsorgen føle seg støtt av denne forskningen. De vil kanskje tenke at det er svartmaling av en bransje som faktisk gjør veldig mye bra. Og det er kanskje ikke med på å heve status og omdømme?

Det er også skummelt å hevde at andre ikke er gode nok i jobben av andre grunner. Med hvilken rette gjør jeg det? Hva bedømmer jeg det ut i fra? Klarer jeg å fange opp i tilstrekkelig grad den sammensatte arbeidshverdagen som helsepersonell i eldreomsorgen står i?

Som forsker er det viktig og nødvendig å reflektere over hvor ens verdier og normer kommer i fra, og ut i fra hvilke kriterier jeg bedømmer noe. Til tross for at jeg har samme yrkesbakgrunn og har mange eksperter på eldreomsorg som støtter det rammeverket jeg bedømmer kompetansen ut ifra, så vil det allikevel være med et blikk utenfra eller ovenfra at jeg ser på helsepersonellets kompetanse. Dette kan være nyttig, særlig hvis man da benytter kunnskapen i et systemperspektiv og ikke som en vurdering av enkeltindivider. Ulempen ved dette litt fjerne blikket er allikevel at jeg nok ikke vil kunne formidle hvordan det oppleves å stå i stressede og pressede situasjoner med en pasient som er blitt akutt dårlig, samtidig som en kollega ringer og må ha hjelp, neste pasient venter på deg, du har fortsatt ti pasienter du skal til den dagen hvorav fire også er dårlige, du har glemt blodtrykksapparatet på kontoret og fastlegen tar ikke telefonen. Da er det mange kompetanser som skal tre i kraft samtidig, det trengs mestringsstrategier og godt samarbeidsklima. Forskningen vår er en sterk forenkling og oppstykking av slike vanlige situasjoner i eldreomsorgen, men den gir tross alt et bilde. Forskningen vår forsøker å gi et bilde av at det kreves enormt mye kompetanse for å gi god nok helsehjelp i dagens eldreomsorg, OG at de ansatte i eldreomsorgen må bli prioritert i forhold til strategisk kompetanseheving og tilsetting av tilstrekkelig (les: avansert) kompetanse.

Det er for at den syke eldre bestemoren min og din skal få den helsehjelpen hun trenger og fortjener at vi skriver om dette. Da får det heller bare være at det er litt skummelt å uttale seg om andres kompetanse.

Noen må si det.

Noen ganger.

Noen ganger skal en holde munn. Observere, registrere, og handle. Andre ganger er det ikke noe å tilføye. Som nå. Når det ikke kan sies så veldig mye bedre, skal en ikke forstyrre budskapet. Enten det er natt, om du er trøtt eller sulten.

Denne teksten er fra svenske Anna Dahlkvist. Anna er nå spesialistsykepleier på et sykehus i Sverige. Hun har bred bakgrunn fra kommunehelsetjenesten i Norge. Som observatør er hun veldig god til å fange øyeblikkene, sette dem i sin sammenheng, og vise det hele i sitt sykepleierblikk. Som her. Jeg har spurt,  og fått lov til å dele. Som sykepleiere deler vi ofte også på tvers av landegrenser. Folk er folk, overalt. Uansett.

Så ja tar en kaka till

Och väntar på döden 

En respirator är avstängd och från rummet hörs tonårsflickornas ångest

De som först nu inser att 

döden finns på riktigt. 

Och i rummet bredvid ligger 

en man och kräks 

lycklig över sitt nya knä 

och allt han ska göra nu 

när livet börjar om

Och flickan med de fina flätorna 

sover gott utan att veta 

att livet aldrig kommer 

att bli sig likt igen 

och hennes mamma som nästan förlorat sitt barn gråter av både lycka o sorg

För livet är värt att leva även om 

det aldrig blir sig likt igen 

Och min händer 

luktar desinfekt och antibiotika

Och jag har världens bästa jobb

fyllt av liv och död och lycka och ångest och kakor

Anna Dahlkvist

Før i tiden, da jeg jobbet på gastrokirurgisk sengepost, kan jeg huske at jeg innimellom hadde god tid til å sitte på sengekanten og småprate med pasienter.

De nærmeste, varmeste stundene ble ofte med pasienter som hadde fått beskjed om at de ikke kom til å bli frisk fra sin sykdom.

De hadde ofte behov for å snakke om livet sitt slik de hadde opplevd det, på godt og vondt. Jeg satt for det meste på sengekanten og lyttet, men noen ganger stilte jeg spørsmål, kanskje mest for å lære hva som var viktig å huske på i livet, før det er for sent…

På jakt etter det optimale

Jeg spurte alltid hva de ville gjort annerledes om de fikk leve sitt liv om igjen. Der og da virket det som et veldig fornuftig spørsmål. Vi leter jo ofte etter det som kan optimalisere vår opplevelse av livet. Hva kan vi gjøre for at det skal bli best mulig? Hva burde eller kunne jeg gjort annerledes? Går jeg glipp av noe bedre nå?

Mange av disse pasientene snakket mye om at de skulle ønske de bare hadde slappet av og levd mer. Ikke vært så redd for å gjøre ”feil”, ikke få til det de prøvde på, eller for hva andre skulle si. Det var sjelden noen fortalte om noe de angret på…da var det i tilfelle relasjoner de lot glippe, fordi de var uenige eller for stolte eller sinte til å gjenoppta kontakten.

Det er mange år siden jeg har tenkt på disse samtalene nå. I dag jobber jeg i akuttmottak, og en sjelden gang kan jeg sitte og høre ferdig én historie mens jeg legger inn venflon eller tar et ekg. Stort sett blir det småprat hvor jeg ikke tør å åpne for noen lange historier, i frykt for å måtte avbryte dem før de er ferdige. En lærer noen knep på å kommunisere akkurat nært nok til å vise at jeg ser de og å få den gode tilliten mellom pasient og pleier, men ikke så nært at det krever mye av tiden min, da jeg raskt må videre til neste pasient.

Gi litt mer faen!

Da jeg hørte Per Fugelli snakke om å gi mer faen kom jeg på disse samtalene fra sengeposten. Det var jo egentlig akkurat det disse pasientene sa!! Ikke vær så redd for å feile, for hva andre folk skal si, for å gå glipp av noe bedre, eller ikke være god nok!

Bare LEV!! Så mye som mulig, så lenge som mulig!

Så hvis jeg hadde spurt meg selv nå: ”hva skulle du gjort annerledes?”, den gangen på gastrokirurgen? Ville jeg svart: Jeg ville sagt til disse pasientene: Fortell meg om de beste stundene i ditt liv! De beste minnene, morsomste feilene, viktigste lærepengene!

Fordi der og da var vi kun i den lille stunden vi var, og den beste måten å tilbringe den stunden på ville vært å fortelle og høre de gode historiene – om livet som var levd!!

På samme måte er det akkurat her og nå, for meg, best å leve livet, på godt og vondt! Ikke være så redd for å gjøre feil valg. Ikke være så redd for hva andre skal si, men heller bruke all den tiden jeg har til å oppleve livet, fra øyeblikk til øyeblikk, og gripe alle stunder som kan gi meg opplevelsen – av å leve!!

Det er partallsår og helseministeren har nettopp justert de regionale helseforetakenes (RHFenes) styrer. Der er det svært mange avveininger å ta. Det skal være riktig kompetanse, riktig antall kvinner, grei fordeling geografisk og helt sikkert mye mer. Det man har gått litt mer bort fra, er politikere.

Det er litt «fy» å ha partipolitikk i slike viktige fora. Dette er styrer som forvalter milliarder av skattebetalernes penger, derfor skal man for all del ikke ha noe partipolitisk spill.

Geografi er også komplisert. Styrene skal jo representeres fra hele regioner, men alle medlemmene skal ha et overordnet blikk på saker. De skal ikke stemme etter «postnummermetoden». Samtidig kan styremedlemmer som er profesjonelle nok til å gjøre disse overordnede prioriteringene bli offentlig ydmyket på alle lokalavisers forsider dersom de innser at deres eget lokalmiljø må lide for at helheten skal ivaretas. Det er jo sikkert skikkelig moro i kø på lokalbutikken… «Se unger, der er judasen som mener dere ikke lenger skal ha …. (putt inn det som til en hver tid passer)»

Og for mye fagpersonell skal man ikke ha, de er for lojale til pasienter og fag virker det som. De kan finne på å se bort fra økonomien for å ivareta pasientene og da får ikke politikerne gjennomfør sine flotte reformer og prioriteringer som de vil.

RHFene skal nå senere justere litt i helseforetakenes (HFenes) styrer. Der kan det være minst like komplisert å velge de «riktige». Mange HF har flere sykehus ved flere lokasjoner, der er det jammen duket for geografiske vurderinger igjen. Fagfolk er fortsatt uaktuelt. Og politikere? Nei, når er de populære da? De kan i alle fall ikke brukes i styrene for helsevesenet. Det skulle jo ta seg flott ut om en politiker, fra et regjeringsparti for eksempel, måtte sitte i et styre og stilles til ansvar for partikollegaens prioriteringer... Det er ikke lett dette!

Flere styrer, på begge nivåene, har medlemmer fra privat næringsliv. Og det er jo fint med inspirasjon og nye tanker, for all del! Men hvor sammenlignbart er et sykehus og en fabrikk?

Bjarne Håkon Hanssen forsøkte seg riktignok på bedriftsbesøk hos Toyota for å hente inspirasjon til sykehusdrift, jeg vet ikke hvor vellykket det var..? Noe er nok kanskje sammenlignbart, men langt fra alt.

I dagens økonomiske situasjon så er kanskje økonomien sammenlignbar, det er like ille i enkelte private bedrifter som det er i sykehus. Forskjellen er at vi i sykehusene er godt vant med sparekniven fra flere år med minusbevilgninger fra flere helseministre. Men er det riktig at folk fra privat næringsliv, uten noen form for helsefaglig kompetanse skal prioriteres? Eller kanskje man skal begynne å benytte noe av den kompetansen man allerede har?

Det finnes etter hvert mange i dette lille landet med både bakgrunnskunnskap og en del erfaring fra helsevesenet, hvorfor skal ikke disse benyttes i styrer for sykehus? Eller er kompetansen og erfaringen kanskje akkurat det man IKKE skal ha? Det er jo så mye enklere med ukjente og uerfarne, de stiller ikke så mange vanskelige spørsmål de…

Først: mennesker med demenssykdom bør ikke omtales som «de demente». Dette handler ikke om «dem». Dette handler om mennesker som har en demenssykdom. Har du sett filmen «Still Alice»? Ikke? Gjør det. Filmen følger Alice gjennom forløpet- hun er ikke sykdommen, hun er Alice. Får du en demenssykdom er du ikke sykdommen, du er du. Ikke glem det.

Etter å ha jobbet nesten 6 år som avdelingssykepleier i en stor skjermet avdeling med mange ulike sorter mennesker med demensdiagnoser så har jeg en viss innsikt og erfaring av hvordan virkeligheten ser ut. Alle sammen er like forskjellige som de var da de var friske! Ingen er like. Det betyr også at alle har et individuelt behov for å få ivaretatt sin verdighet, sitt omsorgsbehov og sin tilrettelegging for å få være selvhjulpen så lenge som mulig.

Mennesker med demens er ikke en homogen gruppe. Det er lett å glemme det i diskusjonen om hvilke tiltak man skal sette i gang, som feks bygging av det som har blitt hetende "demenslandsby", et begrep jeg for øvrig er skeptisk til, men det er en annen diskusjon.

Praten om demenslandsbyer foregår mange ulike steder, og er implementert noen steder i Nederland og til dels Danmark. Men jeg mener at en landsby der det bor mennesker med sykdommer på demensspekteret ikke vil passe for alle. Vi har unge mennesker med demens, vi har eldre. Vi har ulike sorters demens med svært ulike symptombilder og omsorgsbehov, og alle med denne sykdommen befinner seg ikke på samme sted i sykdomsutviklingen. Vi trenger mange ulike tiltak for å gi denne pasientgruppen et fullverdig tilbud.

Vi må ha dagsenterplasser som er direkte tilpasset de ulike forløpene i sykdommen og interessene til de som skal bruke plassene. I direkte forbindelse med disse dagsenterplassene må vi ha korttidsplasser og senere skjermede enheter, slik at man ikke må forholde seg til mange ulike institusjoner i sykdomsforløpet. Både korttidsenhetene og de skjermede enhetene må ha kompetent personell, nok personell og forutsigbarheten pasientgruppen trenger. Vi trenger kursing, veiledning og støtte til pårørende og av ansatte, og av samfunnet i øvrig. Vi trenger enheter for yngre mennesker med demens, noen får diagnosen i 40- og 50- årene. Og vi trenger en kraftig utvidet hjemmetjeneste.

Det er ikke så enkelt som at vi kan «plassere» alle med demensdiagnose i en landsby og tenke at nå har vi jammen meg vært greie, tenk så fint de skal få det her. Fordi for det første glemmer vi dem som er for syke for å kunne delta i denne landsbyen. For det andre så generaliserer vi over dem vi mener passer inn i den landsbyen. I mitt hode er det så mye annet vi kunne ha begynt med for å ivareta våre medmennesker med denne fryktelige sykdommen. Det handler om spesialisering på sykehjemmene, tilpassede dagsenter, kvalifisert personell, nok personell, oppfølging på et totalt annet nivå i hjemmetjenesten, aktivisering osv. osv. Jeg vet at vi vil godt da vi snakker om demenslandsby, men er det den rette enden å starte i?

I tillegg er det nå en gang slik at skal man utvikle slike tilbud som for eksempel en demenslandsby er, så må man faktisk begynne å lytte til fagpersoner og andre i miljøet som har et helt annet grunnlag enn mange politikere til å uttale seg om for eksempel lokaliseringen av tilbudet. Dette gjøres i så liten grad at jeg innimellom blir helt oppgitt. For hva er det som gjør at en byråkrat eller en økonom eller en politiker tror de vet så mye bedre enn dem som jobber på gulvet? Det er arroganse på aller høyeste nivå.

Behovet for tilrettelegging og god utforming av tilpassede tilbud til mennesker med demens er økende og vi må lære oss å lytte til dem som vet hvor skoen trykker. Ikke hva som er politisk korrekt eller hva vi selv mener. Det er som da noen utenfor systemet sier «jeg har overhodet ikke noen tro på at det der vil fungere, det høres helt ulogisk ut, og så lite effektivt». Da tenker jeg; hva vet du om det? Har du vært der? Har du deltatt i virkeligheten? Ikke? Da syns jeg du skal tie stilt. For har du ikke lært deg å lytte har du heller ikke talerett.

Jeg har drevet siden "Verdig eldreomsorg" på Facebook i ett år 10. februar. Det er nå snart 42 000 som følger siden og det er jeg så takknemlig for. Mange har etterlyst en aksjon for eldreomsorgen, men det som ikke alle tenker over er at det krever en del forberedelser i forkant av en vellykket aksjon. Og har jeg noen garanti for at folk faktisk kommer? 

Derfor bestemte jeg meg først for å lage en aksjon på Facebook. Jeg husker hvordan folk la ut det franske flagget i forbindelse med terroren i Paris, og det var veldig synlig da så mange byttet profilbilde.
Derfor lager jeg et arrangement som lyder slik:

Tenn et lys for en bedre eldreomsorg 10. februar 

Tenn et lys for de eldre hjemme hos deg selv denne kvelden, som et symbol på din støtte til eldreomsorgen. Det må bevilges mer penger som kommer våre eldre til gode.
Nei til byråkrati og kontroll - ja til tillit og omsorg 

Del gjerne bildet av lyset du tenner på tidslinjen din, eller som profilbilde for noen dager. Jeg håper å se veldig mange lys på Facebook kvelden den 10. februar. Denne dagen er også siden Verdig eldreomsorg ett år.

Mitt håp med dette er at vi skal synes på Facebook denne dagen, og dette er noe som er mulig å være med på for alle. Også de som ikke kan gå eller kommer seg ut.

Jeg håper også at politikere, ledere og hele Norge skal forstå at nå er det på tide å ha de eldre i landet vårt i fokus. 

Nei til flere innsparinger i eldreomsorgen, ja til å bevilge mer penger som kommer våre eldre til gode. Ja til flere trivselstiltak og omsorg i hjemmesykepleien og på sykehjem. 

Jeg ser en slags dobbeltkommunikasjon i Norge. Det skal bli mer verdig og trygt for våre eldre, samtidig ser vi slike overskrifter:

Oslos sykehjem må kutte.

Mener Melhus har for råflott eldreomsorg.

Jeg får tilbakemeldinger fra pleiere fra hele landet og alle jeg snakker med sier det samme; Vi må ha mer bemanning på avdelingene, og også en synlig leder som jobber sammen med oss. Vi føler at vi ikke strekker til og har en dårlig følelse når vi går hjem fra jobb.

Er det så vanskelig å forstå? Ja, vi behøver også mer kompetanse, men den får vi ikke brukt på en tilfredsstillende måte når det alltid er for lite folk på jobb.

Jeg får også daglig tilbakemeldinger fra pårørende om akkurat det samme. Pleierne har ikke tid, de må gjøre så mange oppgaver. Pasienter dør alene, fordi avdelingen sparer penger på ikke å leie inn ekstra bemanning når et menneske er i siste fase av livet. Ikke alle har pårørende hos seg, men de klager heller ikke. Derfor synes det ikke. Derfor må vi som pleiere være deres forsvarere.

Jeg kan nevne mange ting og jeg vet at det også er mye positivt der ute. Men vi kan ikke la det positive på et sykehjem oppveie for det som er negativt andre steder. Vi må synliggjøre og få frem hvordan det er i hele Norge.

Vi behøver en større pott til eldreomsorgen!

Bli med på aksjonen 10. februar, tenn et lys og legg ut et bilde av dette på Facebook. Enten som ditt profilbilde eller på tidslinjen din.

Tusen takk for at du støtter aksjonen, og det er viktig at mange er med for at vi skal bli lagt merke til.