The tunnel ahead
Covid-19 er en pandemi. Vi har ikke kontroll på viruset. Ny informasjon tilkommer stadig, basert på forskning og erfaringer.
Dagens situasjon bringer tankene mine tilbake til novellen «The Tunnel Ahead» fra 1961 av Alice Glaser, som vi leste på ungdomsskolen. Novellen er et dystert framtidsscenario, der et ekstremt overbefolkningsproblem blir løst uten diskriminering, men også uten nåde:
En tunnel på veien inn til en storby stenges med ujevne mellomrom. Menneskene i bilene som blir sittende fast inne i tunnelen, blir gasset i hjel. Alle vet at det skjer. Likevel tar foreldrene barna ut av byen for å se hav og strand. Det er en sjanse en må ta …
Covid-19 er en pandemi. Vi har ikke kontroll på viruset. Ny informasjon tilkommer stadig, basert på forskning og erfaringer. Munnbind anbefales først ikke, så innføres påbud. Smitten skal først ikke forekomme via luft, unntatt ved «aerosoldannende prosedyrer» – deretter hevdes det at viruset kan eksistere i luft i timesvis/døgn.
Tilsynelatende skulle det være eldre og sårbare som har høyest risiko – likevel dør yngre og friske, og også helsepersonell.
15. juli trådte regjeringens nye reiseråd i kraft – etter måneder med total nedstenging av grensene. Det ble da åpnet for feriereiser til flere europeiske land. Natt til 25. juli ble det i flere media presentert innreise fra Spania, og hvorvidt de reisende ville rekke tidsfristen kl. 24.00 for å unngå å måtte sitte i karantene.
Grensene til områder i Sverige er åpnet – og butikkene overstrømmes av kjøpeglade nordmenn.
De som reiste til Østerrike i februar/mars, hadde nok ingen tanker om risiko for smitte og sykdom …
Flere land er nå på vei inn i en ny smittebølge, og stenges ned igjen etter først å ha blitt åpnet.
Hvem er villig til å ta sjansen?
