Vil du klare deg selv, eller ...?

Da jeg i fjor på denne tiden bodde i London, observerte jeg flere ganger budbilsjåfører som leverte varer på dørene til folk. Budet hadde med seg en liten svart boks som liknet på en stor mobiltelefon av den gamle sorten – med en skjerm til å signere på. De parkerte bilen, ringte på en dør og noen åpnet og signerte. Budet løp videre. De var alltid raske. 

Den svarte boksen og de travle budene fikk jeg et gjensyn med da jeg i høst var på kino og så Ken Loach’ nyeste film «Sorry we missed you». Filmen handler om det såkalte «nye arbeidslivet» og hva det gjør med folks liv. I «det nye arbeidslivet» skal arbeidstakeren være fleksibel og styre sin egen hverdag. I «det nye arbeidslivet» er du din egen sjef. Så sier i alle fall reklamen. 

Sårbar på egen hånd

I filmen møter vi en kvinne som arbeider som hjemmehjelp. Hun får ikke lønn mellom oppdrag og vet aldri hvor mange timer hun får hver uke. Mannen hennes er såkalt «selvstendig franchisetaker» i et transportselskap. Han bærer all risiko selv. Er han syk, må han skaffe vikar. Og bilen må han finansiere på egen hånd.

Denne familiens løsning ble å selge bilen hun var avhengig av i sin jobb for å skaffe penger til varebilen han måtte ha. Uten varebil, ingen jobb. Og knuser den svarte boksen, må han betale tusenvis av kroner for en ny. Han jobber knallhardt for å få oppdrag. Sier han nei til ett, mister han flere. Tilværelsen ødelegger etter hvert familien. 

Institutt for samfunnsforskning har vist at der halvparten eller flere av de ansatte er fagorganisert, er lønna 10–15 prosent høyere enn der folk er uorganisert. Med høy organisasjonsgrad og tariffavtaler har man også flere rettigheter som ansatt: forhandlingsrett, innsynsrett, rett til medvirkning og rett til å bli hørt når avgjørelser angående arbeidshverdagen skal tas. Det gir sikkerhet. 

Det nye arbeidslivet

I Storbritannia hadde de et organisert arbeidsliv frem til Margaret Thatcher knuste fagforeningene på åttitallet. Og arbeidsløsheten som har fulgt i kjølvannet, nedbyggingen av industrien og innstrammingspolitikken etter finanskrisen har også ført til et enormt press på lønninger og framvekst av arbeidslivet vi ser i filmen. Når folk ikke har penger, trenger jobber og ingen fagforeninger beskytter de ansatte, står dette «nye» arbeidslivet klart og tar imot. 

Også i Norge foregår det aktiv fagforeningsknusing. I Klassekampen kunne vi 13. februar lese om en tidligere tillitsvalgt i XXL som forteller om hvordan ledelsen aktivt har gått inn for å frata de ansatte tariffavtale. De har gitt høyere lønn til uorganiserte for å få flere til å melde seg ut av fagforeningen.

Trusler mot det organiserte arbeidslivet

Delingsøkonomi – såkalte fleksible løsninger og aktører som Amazon – truer også det organiserte arbeidslivet i Norge. Den britiske journalisten James Bloodworth har beskrevet hverdagen som Amazon-arbeider, hjemmehjelp og Uber-sjåfør i England i boken «Innleid og underbetalt», utgitt på Res Publica forlag. 

Han gikk, slik som Günther Walraff gjorde på 1970-tallet, undercover hos ulike arbeidsgivere. Bloodworth skriver om rovdrift på ansatte og motstand mot fagorganisering. Han beskriver hvordan ansatte hos Amazon har en flaske til å tisse på bak reolene på lageret fordi de har for liten tid til å gå på toalettet.

Bloodworth beskriver også hvordan han – som Uber-sjåfør – slett ikke er så selvstendig som Uber sier at han er. Sjåførene kan velge hvilke oppdrag de tar, men sier de nei til flere enn Uber ønsker, blir de sparket ut og mister dermed inntekten sin. Blir de syke, har de ingen lønn, og ferie må de spare til på egen hånd. 

Her hjemme kjenner vi til anbudsregimer der virksomhetenes konkurransekraft ligger i det å tilby billigst mulige tjenester, og der innsparingen legger press på ansattes rettigheter, lønns- og pensjonsvilkår. 

Norske sykepleiere er heldige

Norske sykepleiere er heldige. Vi har i hovedsak et velorganisert arbeidsliv og høy organisasjonsgrad. Slik må vi fortsette å ha det. Vi har et fungerende tillitsvalgtapparat, en sterk organisasjon og engasjerte medlemmer. Det er ingen selvfølge. Vi har sett eksempler på useriøse aktører også i helsevesenet.

For ikke mange ukene siden kom jeg i snakk med en elektriker som kunne fortelle at hos dem ble alle nyansatte presentert for «klubben» og de tillitsvalgte med en gang de ble ansatt. Der var det ikke noe alternativ å ikke være organisert. Men han hadde også merket at interessen ikke alltid var like stor hos de unge, nye.

Forståelsen av fagorganisering og hvor viktig det er for et godt arbeidsliv, er ikke der hos alle. Og i det organiserte arbeidsliv vi har mange steder i Norge, kan det være lett å glemme at det ikke alltid har vært ordnede forhold. Derfor har vi, som er tillitsvalgt, et spesielt stort ansvar for å spre informasjon og kunnskap og gi de nye et innblikk i arbeidslivshistorien. 

«Det nye arbeidslivet» kjenner vi nemlig allerede. Det likner et arbeidsliv vi har sett før – for 120 år siden. Derfor er fagorganisering viktig. Virkemidlene er blant annet fordelene det gir: kollektive lønnsforhandlinger, rett til medbestemmelse og sosiale sikringsordninger. Vi må jobbe hardt for at det skal bestå. Ikke bare hos oss, men i alle deler av samfunnet.

En kortere versjon av denne teksten stod først på trykk i Klassekampen 18. februar.