Vi må avverge forskningsvegring

Forskning er nødvendig for fagutvikling, kvalitetssikring, kvalitetsforbedring og innovasjon, og det er et verktøy for å utvikle master-, doktorgrads- eller professorkompetanse. Min store bekymring i dagens helsetjeneste er at det tilsynelatende legges mest vekt på «drift» i vid forstand. Alt annet synes å måtte vike, og det er vanskelig å få helsepersonell til å delta i eller bidra med forskning.

På grunn av høyt arbeidspress er jeg redd for at «forskningsvegring» skal få lov til å utvikle seg. 

Ulik kultur

Jeg hører stadig at masterstudenter har problemer med å rekruttere helsepersonell til sine prosjekter. I mitt eget doktorgradsprosjekt var formålet å inkludere alle pasientene som oppfylte inklusjonskriteriene. Kun 30 prosent ble invitert. Denne trenden har vedvart i senere forskningsprosjekter. 

Kulturen for forskning varierer nasjonalt. Min erfaring er ikke at det nødvendigvis er universitetssykehusene som prioriterer forskning høyest. I ett av mine prosjekter bidro kolleger aktivt med å inkludere pasienter ved to av studiestedene, mens medforsker selv måtte inkludere alle pasientene ved det tredje sykehuset. I en annen studie etterspørres det lønn til deltakere i intervjuer. 

Forskning må til

Forskning er en av kjerneoppgavene i helsetjenesten på linje med utdanning og pasientbehandling. I henhold til de nye retningslinjene for sykepleierutdanning, skal sykepleiere kunne «anvende faglig kunnskap og relevante resultater fra forsknings- og utviklingsarbeid i teoretiske og praktiske problemstillinger og kan treffe begrunnede valg i tråd med kunnskapsbasert praksis», samt «planlegge og gjennomføre prosjekter».

På masternivå skal man kunne «initiere og lede utviklings- og forbedringsarbeid med utgangspunkt i relevant fag- og forskningskunnskap, brukerkunnskap og erfaringskunnskap». For å drifte utdanningene kreves det master-, doktorgrads- og professorkompetanse. Vi mangler sykepleiere, mastersykepleiere og undervisningspersonell for disse utdanningene. Forskning må til!

For pasientens beste

Florence Nightingale er et suverent eksempel på forskningens sentrale rolle. Hun konsentrerte seg om sykepleie, på systematisk kartlegging og analyse for å utvikle faget. Allerede i 1858 publiserte hun «Notes on matters affecting the health, efficiency and hospital administration of the British army». Forskning – for å avdekke hva som påvirker helse, effektivitet og sykehusdrift.

Jeg er redd for at de som ikke forsker selv, tror at forskningen «eies av forskeren» for at forskeren skal oppnå noe for egen vinning. Min innstilling har alltid vært forskning for pasientens beste. Forskning for å kartlegge forbedringsområder innen behandlingstilbud, organisering av helsetjenestene og kompetanse til helsepersonell. Publisering internasjonalt er et krav, men jeg tilstreber å følge opp med en norsk fagartikkel, kronikk eller et politisk innspill. 

Utfordrende arbeidsdager

Jeg vet godt hvilke utfordringer sykepleiere og annet helsepersonell står ovenfor i dagens og fremtidens helsetjeneste. Jeg vet det er travelt, det er få på jobb, pasientene er syke og plassen knapp. I en presset hverdag må man prioritere det viktigste først. Og da kommer selvsagt pasienten først. Derfor er det nå opp til politikere og ledere: sørg for å sette forskning på agendaen, muliggjør forskning i alle avdelinger ved at det er tilstrekkelig bemanning, fagdager med muligheter for forskningsfokus og stillinger til forskere i avdelingene nasjonalt.

Forskning må til for å endre arbeidsformene vi benytter i dag, for innovasjon av tjenestene og for kvalitet i alle ledd. På denne måten får vi et mer effektivt helsevesen hvor rett kompetanse kan tilbys rett tjeneste til rett pasient, på rett sted og til rett tid!