Hvorfor skal vi drive med forskning?

NSFs nestleder Silje Naustvik påpeker helt korrekt at helsetjenestene ikke er så sømløse som samhandlingsreformen la opp til, og at reformen ikke har oppnådd intensjonen. Samhandlingsreformen har vært sentral i min forskning siden 2014. Hvorfor skal vi drive med forskning dersom det ikke fører til kvalitetsforbedring?

Hovedformålet med reformen, som ble implementert i 2012, var å sikre pasientene rett behandling til rett tid på rett sted. I tråd med dette var søkelyset på bedre samhandling mellom tjenestenivåer og desentralisering av tjenestetilbud.

Ett av virkemidlene var å opprette kommunale akuttavdelinger (KAD) eller helsehus som et tilbud for pasienter som trenger akuttbehandling, men som ikke har behov for spesialisthelsetjenester i sykehus.

Pasienter føler seg ivaretatt i en KAD

I mitt doktorgradsarbeid fant jeg og mine medforskere at pasienter erfarer KAD som et sykehus, at de føler seg ivaretatt, og at de mottar tjenester av høy kvalitet. Videre fant vi at det rapporteres om en høyere andel negative erfaringer etter behandling på sykehus enn i en KAD. Hovedutfordringen var relatert til informasjonsoverføring og utskrivelse mellom sykehus og kommune.

Fastleger, derimot, var skeptiske til tilbudet både relatert til kvalitet, ansvarsforhold, egen sikkerhet på diagnose og kriterier for innleggelse i kommunen. Funnene i doktorgradsprosjektet ble selvsagt tilbakeført til de deltakende avdelingene, men ble også formidlet til helseministeren og publisert i kronikker både i lokalavisen og i nasjonale medier. 

Med utgangspunkt i dette planla jeg og mine medforskere en studie for å møte fastlegenes usikkerhet om KAD-tilbudet. Søknadsprosessen for å igangsette en ny studie som skal sammenlikne kvalitet og effektivitet i KAD versus på sykehuset, startet i 2015. I 2018 fikk vi tildelt midler fra Extrastiftelsen (nå Stiftelsen Dam) sammen med Landsforeningen for hjerte- og lungesyke.

I prosessen påpekte flere utlysere av midler at dette var et godt og viktig prosjekt som burde motta midler fra et departement eller direktorat. Henvendelser dit medførte derimot at «ballen» ble sendt tilbake: «Søk midler på aktuelle utlysninger». Nå er studien i gang, og resultatene er etterspurt nasjonalt.

Forskningsfunn må publiseres både internasjonalt og nasjonalt

Men fra sentralt hold er man i gang med nye reformer til tross for at mange påpeker utfordringer med samhandling, kapasitet, kvalitet og effektivitet. Det ble bestilt følgeforskning av samhandlingsreformen, EVASAM (evaluering av samhandlingsreformen), men hvor er midlene til å iverksette tiltak for forbedring og implementering?

Hvorfor avdekkes utfordringer dersom ingenting blir gjort for å løse dem? Hvorfor skal vi forske dersom det ikke skal føre til bedre praksis og bedre tjenester? 

Forskning iverksettes ofte for kartlegging, evaluering og for å avdekke områder som trenger kvalitetsforbedring. Funn publiseres i internasjonale tidsskrifter – i tråd med kravene som stilles til forskere. Men det er også et poeng å bruke funnene nasjonalt, fokusere på forholdene og øke bevisstheten for å fremme endringer.

Jeg har derfor alltid en tanke med min forskning om å publisere funn både internasjonalt og nasjonalt, presentere funnene så ofte det er hensiktsmessig og bruke funnene til å påpeke forbedringsmuligheter. (Blant annet var jeg på lokal-TV da det var snakk om å nedbemanne Sykehuset Østfold fordi jeg i en kronikk i avisen henviste til mine funn og hvor katastrofal effekt en nedbemanning vil kunne ha på vårt sykehus.)

Hvis vi skal få et lykkelig giftermål mellom sykehuset og kommunen (jf. Naustviks ønskedrøm), er implementering og planlegging av forskningsfunn nødvendig for å forbedre kvaliteten. Vi vet mye om utfordringene. Nå er det på tide å gjøre noe med det!