Jeg er varsler. Nå har jeg blitt omplassert

Blogg 0 kommentarer

Først da en profilert lokalpolitiker i Stavanger begynte å stille spørsmål i min sak, ble det fart i svingene.

Dagen etter fikk jeg et «jobbtilbud» som det ikke var aktuelt for meg å takke ja til.

To uker senere ble det stilt flere spørsmål av samme politiker.

Dagen etter fikk jeg et tilbud som jeg føler jeg er helt nødt til å takke ja til. Det er en jobb jeg ikke kan si nei til, og til tross for mine signaler om at jeg vil videreutdanne meg til helsesykepleier og jobbe med barn og unge, så har ikke Stavanger kommune klart å finne en jobb til meg der jeg får økt kompetansen på et område vi er i sårt behov for.

Men: Jeg har fått et tilbud, og jeg vet at jeg fra 12. august får lønn hver måned.

LES: Fikk nei til jobb på grunn av medieomtale

Okei for kommunen å mobbe?

Uansett: Skal vi virkelig være fornøyde med at det må politisk innblanding til i slike saker, før det blir en minnelig løsning? Er det ok? Selvsagt er det ikke det.

Jeg er derimot i tvil om jeg er den rette til å slåss videre i denne saken.

Noen sa: Det er altså okei for kommunen å mobbe samtidig som man jobber hardt for å få slutt på det i skolen? Jeg sier ikke at jeg har blitt mobbet av Stavanger kommune, men mange andre har nevnt ordet.

Neste spørsmål nå er: Vil jeg kompenseres for å ha stått i ulønnet permisjon i tolv måneder?

Alt av følelser

Å sitte fast i noe midt mellom mye annet er alt annet enn moro, det skal jeg love deg. De siste 26 månedene har jeg gått fra å være «Linda» til å bli «Varsleren Linda» eller «Dronningen av varslere», som noen har sagt.

Disse månedene har bydd på absolutt alt av følelser. Jeg har vært stolt og glad. Jeg har følt meg modig og som et godt menneske. Jeg har opplevd at det gir mening å si fra.

Men disse gode følelsene har ikke veid opp for de vonde og tunge. Håpløsheten, desperasjonen, nedstemtheten, redselen, sinnet. Nervøsiteten for om jeg noen gang får en jobb der jeg er ønsket, og der jeg ikke bare blir plassert. Angsten for at jeg er stemplet for all fremtid.

Bildet viser en båt som ligger ved en strand om kvelden

Ønsket dialog …

Sykehjem – eldre – multiple diagnoser – høyt pleiebehov. Det var utgangspunktet for min varsling i Stavanger kommune 5. april 2017. Jeg mente da, og mener fortsatt, at vi ikke er i mål med bemanning, fagkompetanse eller språklig kompetanse hos ikke-etnisk norske helseansatte. 

Jeg ønsket en dialog, en debatt, en diskusjon om hvordan bli bedre, hvordan ivareta pasientene på en god måte. Fordi jeg mener at vi trenger en kontinuerlig, gjensidig og åpen diskusjon mellom ansatte på gulvet, ledere, kommunal administrasjon og politisk ledelse. Bare da kan alle forstå hva det handler om.

… ble personalsak

Det som istedenfor skjedde, var at jeg ble en personalsak. Derfra ble det mange møter, mange blogginnlegg, flere avisintervjuer. Men uten at det løste noe som helst.

Når du drar med deg alt det som følger med en «personalsak» over måneder og nå faktisk år, gjør det noe med deg som menneske.

Desperasjon

Her kan du lese hvordan lederen i Senior Norge Østfold skriver om sin reaksjon på mitt innlegg på NRK Ytring for en del måneder siden, der jeg fortalte hvordan det kan oppleves å være varsler som søker arbeid.

Denne ytringen skrev jeg i en stund av skikkelig desperasjon. Når du sitter og ikke vet hva du får i neste lønningspose, måned etter måned etter måned, så blir du redd til slutt. Redd for å ikke ha råd til å klare å betale regningene og fø ungene dine.

Du blir trengt inn i et hjørne der du ikke har noen annen utvei enn å dra kredittkortet eller å søke om lån og håpe at du en gang skal ha råd til å betale ned gjelden.

Har ikke fungerende vern

DETTE er faktisk realiteten i hvordan det kan gå, når man ikke får arbeid etter å ha varslet! Jeg vet ikke hvor mange mennesker som har kontaktet meg de to siste årene, med liknende eller enda verre historier å fortelle.

Det sier meg bare én ting: Varslere har på ingen måte et fungerende vern. Vi er vanskelige, arrogante, narsissistiske bråkebøtter som ingen vil ta i med tang.

Merkelappene

Jeg leste en gang i fjor tror jeg det var, om noen som hadde stått i kassa på butikken og ikke hatt nok penger på kortet til å betale, en gang da vedkommende var ung. Og at dette hjalp hen med å forstå mennesker som ikke hadde nok penger.

Vel, jeg kan fortelle om følelsen av dette som 43-åring, for kort tid siden. DETTE er også en realitet når man har varslet. En annen er selvsagt de merkelappene man får.

Arbeidssøkende sykepleier

Det har vært så mange runder i denne saken at det ikke engang er noe poeng for meg å begynne å fortelle. Men er du interessert, så har jeg blogget mye om det underveis.

Det siste halvåret har jeg etterspurt dialog med kommunen for å få en avklaring på situasjonen som for meg nå har resultert i at jeg er registrert som arbeidssøkende sykepleier og venter på beskjed om jeg har rett til dagpenger fra Nav. Sykepleier siden 2003. Så langt gikk det altså.

Et par undrende spørsmål og tanker fra en politiker i byen, på hvordan dette har blitt håndtert av kommunen, har fått meg inn i de avlønnedes rekker igjen. Men det er jammen ikke takket være noen andre involverte enn akkurat den politikeren. Som jeg selvsagt er evig takknemlig til.