Som midlertidig London-innbygger åpnes muligheter for nye erfaringer. Én fant sted i forrige uke, da jeg var på besøk hos britenes svar på Norsk Sykepleierforbund, Royal College of Nursing (RCN).

I et ærverdig bygg som ifølge en ansatt ble donert dem av en velstående suffragette på 1920-tallet, har RCN sitt hovedkontor. Her er også London-kontoret, hvor jeg var gjest.

I løpet av en dag med møter med ansatte og tillitsvalgte i RCN London fikk jeg høre om en enorm sykepleiermangel, om rekrutteringsutfordringer og om bekymring for underfinansierte sykehus. Ikke ukjent for norsk helsepersonell, med andre ord. Vi har mye til felles.

I dag er det 42 000 ubesatte sykepleierstillinger i Storbritannia, og helsevesenet (NHS) mister flere sykepleiere enn det utdannes. Noe av det RCN mener trengs for å bøte på mangelen, er velkjent: bedre lønn og arbeidsforhold der oppgaver og ressurser står i forhold til hverandre. Slik det er i dag, fører det økende gapet mellom oppgaver og ressurser til at det blir vanskelig å yte god sykepleie til pasientene.

Opplevd arbeidsbelastning kom også dårligst ut i de norske helseforetakenes medarbeiderundersøkelse ForBedring2018. Over 40 % av de ansatte ga uttrykk for manglende samsvar mellom oppgaver og ressurser. 

Redusert kvalitet på sykepleien kan føre til økt risiko for komplikasjoner hos pasienter og forlenget liggetid i sykehus. Når du ikke har tid til å gjøre mer enn det aller mest nødvendige, er det for eksempel fort gjort å overse et begynnende trykksår. Det kan føre til betydelige smerter og ubehag og et forlenget sykehusopphold for pasienten.

I sin nylig utgitte bok The Language of Kindness skriver den britiske sykepleieren Christie Watson: Det er trist å tenke på at vi ikke alltid har tid til å holde noen i hånden noen minutter når det er det som skal til for å dempe angst, og det er det eneste denne pasienten trenger.

Dette skrev hun etter et møte med en pasient som kom inn med mistanke om hjerteinfarkt, men som viste seg å kun være preget av sorg etter å ha mistet mannen sin uken før. En dag kan den pasienten være deg. Eller meg.

LES: – Vi må snakke om sykepleie så folk forstår

Sykepleiermangel er en global bekymring som alle lands myndigheter må ta på alvor. De samme myndighetene må også sørge for at arbeidsbetingelsene til sykepleiere er av en slik art at flere, ikke færre, ønsker å bli våre kollegaer. Og det er også nødvendig at de medarbeiderne vi allerede har, ønsker å bli hos oss helt til de går av med pensjon.

I mai meldte NRK at det mangler 5900 sykepleiere i Norge. Regjeringen svarer med karakterkrav, flere i utdanning og mer heltid. Det er bra. Men 20 % av de utdannede forsvinner likevel ut av yrket før det er gått 10 år, og gjennomsnittsalderen for de som går av, er fortsatt 57.

Da kommunene manglet ingeniører for noen år siden, skrudde de opp lønna for å rekruttere. Det virket. Vi vet at arbeidsforhold som ikke sliter ut folk, virker. Og ting som virker, mener vi i fellesskap med våre britiske kollegaer at er verdt å investere i.

Teksten ble første gang publisert i Klassekampen i spalten «Gryr i Norden» 23. oktober 2018.