Varsko her!

Om et par tiår snakker vi om flere titusener i manko. Til tross for dette bemannes det ned i sykehusene. Sengetallet skal ned, og en konsekvens av dette er at sykepleierårsverkene som behandlet disse pasientene, også forsvinner. De ansatte skal arbeide mer effektivt. Driften skal være mer effektiv, og pasientforløpene endres.

Det er et gode for pasientene, og intensjonen er god. Den som er syk, trenger ikke alltid å bli lagt inn på sykehuset. Noe kan forklares med at behandlingstilbudet er blitt bedre i kommunene ved at blant annet kompetansen hos sykepleiere øker, og man har også fått nye tilbud ved interkommunale legevakter som gir et tilbud som man tidligere måtte inn på sykehusene for å få. 

Nasjonal helseplan fra regjeringen gir også føringer for hvordan helsetjenesten skal organiseres, og hvordan behandlingsløpene skal foregå. Det blir imidlertid det enkelte helseforetaket som må finne ut hvordan det skal gjennomføres, og størrelsen på pengesekken som burde fulgt med, står dessverre ikke i samsvar med oppgavene som skal ivaretas. Nye livsviktige medisiner som har en kostnad på flere titalls millioner, må man finne løsninger lokalt i budsjettene for når det ikke følger med øremerkede midler fra sentralt hold.

Konsekvensen er nedskjæringer. Kutt i antallet årsverk, og de gjenværende får en enda mer presset hverdag. Bemanningen blir tynnere, og arbeidsbelastningen øker. Risikoen for å gjøre feil stiger når arbeidsoppgaver og ressurser ikke står i forhold til hverandre. 

De ansatte blir sementert fast i deltid til tross for at det er et skrikende behov for dem. Turnuser går ikke opp med spesielt helgearbeidet som en stor utfordring, og avvikling av ferie er like utfordrende hvert eneste år. Får sykehuset nok kvalifiserte vikarer, eller får de det ikke? 

Likevel har helseforetakene de siste fem årene hatt innleie av sykepleiervikarer for 2,5 milliarder fremfor å ansette nok sykepleiere i hele stillinger, slik at man er selvhjulpen året rundt. Disse 2,5 milliardene kunne i teorien forsynt sykehusene med 3200 sykepleierårsverk fordelt over hele femårsperioden. Det hadde virkelig monnet.

De variable kostnadene knyttet til overtid, merarbeid og innleie skyter til himmels, i stedet for å prioritere flere fast ansatte sykepleiere og få dem opp i heltid. Når sykehusene bruker så store summer hvert eneste år, så viser det et kontinuerlig behov for flere ansatte. Likevel velger de høye variable kostnader og en skjør forutsigbarhet i både budsjettet og når det gjelder drift.

Dette er en sosial dumping av en hel profesjon, og det er uakseptabelt.

Det bidrar ikke til rekruttering av nye sykepleiere eller å beholde den unike og livsviktige kompetansen som helsevesenet så sårt trenger. Slik situasjonen er nå, må vi utdanne to for å beholde en. Forklaringen er at en av to slutter etter ti år. Det er virkelig en effektiv katalysator til å forverre situasjonen til et ragnarok innenfor helsevesenet. Vi trenger alle vi kan få, og da må man ville satse. 

Takket være dyktige og samvittighetsfulle ansatte løser det seg i hverdagen. De som arbeider pasientnært, gir alt de har, og ledere snur på hver en stein for å prøve å finne nye løsninger hver eneste dag. Det har de gjort i mange år allerede, men det er en grense for alt. 

Sykepleiere vil bli tatt på alvor, og det koster penger. Det må en annerledes prioritering til fra sentralt hold. Hør på de ansatte, de som også eier kompetansen. De vil bidra. De vil bli der de er, og det er mange som ønsker seg hele stillinger.

Det må skje nå, og det haster.