En reservasjonsrett til besvær?

Blogg 0 kommentarer

For kort tid siden publiserte tidsskriftet Sykepleien et innspill under overskriften «Jeg melder meg ut av NSF». Dette innspillet var skrevet av en sykepleierstudent som fant det dypt problematisk at Norsk Sykepleierforbund var imot fastlegers reservasjonsrett mot å henvise kvinner til abort. Hun valgte derfor å melde seg ut fra fagforbundet.

Dette står hun selvfølgelig fritt til å gjøre, og det er ikke innholdet i selve dette innspillet jeg syntes var mest spennende. Det virkelig spennende skjedde i kommentarfeltet under innspillet på Facebook. Meg selv og mange andre sykepleiere samt annet helsepersonell engasjerte seg umiddelbart i abortdebatten, saken ble altså raskt mye større enn selve retten til å nekte å henvise til abort.

I dag kan helsepersonell reservere seg mot å delta i selve abortinngrepet, altså mot å delta under selve prosedyren hvor fosteret fjernes. Fastleger kan i tillegg nekte å henvise norske kvinner til abort. Disse tiltakene og lovene begrunnes med religion og samvittighetsgrunner. Altså at ingen skal måtte handle mot sin dyptgående samvittighet.

Hvorfor synes jeg dette er problematisk?

Først og fremst så har norske kvinner en lovfestet rett til abort, en rett som de har kjempet for i mange år, og som bygger under et vesentlig prinsipp om at kvinnen skal ha råderett og selvbestemmelse over egen kropp. At leger og sykepleiere kan vanskeliggjøre og nekte å utføre en helsetjeneste som en har en lovfestet rett til, er for meg helt uforståelig.

For meg som sykepleier er en grunnleggende verdi at vi er nøytrale, både politisk, religiøst og idealistisk. Dersom du er min pasient, så er det for meg revnende likegyldig hvilken hudfarge, kjønn, religion, klasse, alder, politisk ståsted eller bakgrunn du har. Av meg skal du få nøyaktig samme behandling, omsorg og respekt. Jeg skal heller ikke påtvinge deg mitt religiøse ståsted eller mine politiske meninger.

Kan du tenke deg dersom du trengte blodoverføring og jeg sa, «Dessverre, blodoverføringer strider mot min religion, så vi må finne en annen sykepleier som kan utføre dette»? Høres ikke dette rart ut? Hvorfor er dette noe annerledes enn å kunne reservere seg mot abort?

Som sykepleier har jeg måttet utføre prosedyrer og oppgaver jeg ikke alltid har syntes var spesielt hyggelige. Jeg har måttet ta blodprøver av pasienter under tvang på vegne av politiet, jeg har måttet delta i tvangsmedisinering og beltelegging. Det er ikke alltid jeg har vært 100 % enig eller komfortabel i alt, men så lenge det har vært lovlig og medisinsk fornuftig og velbegrunnet, mener jeg det er både feil og uetisk av meg å nekte å utføre jobben min.

Som sykepleier har jeg opplevd å behandle voldsoffer og gjerningsmann, gjerne samme dag. Jeg har tatt blodprøver av et voldtektsoffer i det ene øyeblikket for så å være med på å sy voldtektsmannen i neste øyeblikk. Fellesnevneren er at de har alle fått like god sykepleie, respekt og omsorg.

Vi er ikke den dømmende eller utøvende myndigheten, vi er de nøytrale skikkelsene i hvitt som ikke dømmer, som ikke pålegger pasienten våre egne verdier, følelser eller religion.

Jeg støtter ikke drap, voldtekt, vold, barnemishandling eller pedofili, men jeg har ingen planer om å reservere meg mot å behandle voldtektsmenn, barnemishandlere, voldsmenn eller pedofile. Akkurat som at jeg ikke har planer om å noen gang reservere meg mot å delta i eller henvise til abort.

Hvorfor har vi valgt at akkurat denne helsetjenesten skal vi kunne velge oss bort fra? Er det ikke godt nok å kunne velge å ikke arbeide på steder hvor en må utføre denne oppgaven? Dersom du ikke er komfortabel med å utføre tvangstiltak, så søker du heller ikke jobb i psykiatrien. Dersom du ikke vil møte kriminelle, så søker du heller ikke jobb som lege eller sykepleier i fengsel.

En kvinne som må ta det tunge valget om å ta abort, har det trolig tungt nok fra før om hun ikke skal møtes med at helsepersonell reserverer seg mot å hjelpe henne. Jeg tenker med skrekk og gru på kvinner som gjør et Google-søk om hva helsepersonell mener om abort, og finner mengden med artikler om dette.

Reservasjonsretten er i mine øyne en skummel vei å gå. Jeg mener det er ufattelig at vi lar helsepersonell reservere seg mot å utføre en prosedyre som er en lovfestet rettighet for norske kvinner. Hva blir det neste en kan reservere seg mot? Hvem skal bestemme hva som er tilstrekkelig ødeleggende for samvittigheten? Skal vi kunne reservere oss mot alt som strider imot vår religion eller bare enkelte ting?

Nylig kom jeg over en artikkel i en amerikansk avis hvor en ny lov ønsket å utvide denne retten til å nekte å behandle på grunn av religiøs overbevisning eller samvittighetsgrunner. Denne ville åpne for at helsepersonell også kunne nekte å behandle homofile og transseksuelle. Dersom religion skal få være med og bestemme hvordan helsepersonell skal arbeide, så tar vi mange steg bakover i historien. Som nevnt tidligere: Hvem skal bestemme hvilken religion og hvilke deler av religionen som skal være gjeldende?

Til slutt vil jeg si at det er uvesentlig om jeg som person er for eller imot abort. Som sykepleier er jeg en nøytral person, som skal møte pasienten på en god og tillitsfull måte. Jeg skal tilby og utføre den helsetjenesten som pasienten har krav på, og som er lovfestet. Uansett hva mine personlige følelser om dine valg, ønsker og bakgrunn er, så vil du få akkurat like god hjelp fra meg. Jeg håper alle mine kollegaer i helsevesenet følger dette eksemplet.