Spiller vi ingen rolle?

Det ble ingen politisk valgkampinteresse blant norske partier for hvordan virkeligheten arter seg i norsk helsevesen. I stedet for å ta de store utfordringene på alvor var det i valgkampen små interessestunt på ubetydeligheter. I stedet for å se på hva manglende rekruttering av nødvendig kompetanse gjør i vårt felles helsevesen, snakker Arbeiderpartiet om en Kjærlighetsgaranti (?). Høyres Høie byr på tandemsykling og kontrollfokus av en times aktivitet om dagen. Som hovedtillitsvalgt i en stor norsk kommune må jeg av og til ta en timeout for å samle meg. Det er nesten til å miste pusten av at de viktigste sakene ikke har overordnet interesse.

Valgforsker Frank Aarebrot mener at Aps problem er at de ikke engasjerer den jevne velger. De burde ha fokusert på å fjerne det Aarebrot kaller blåruss-styret og målemanien i norsk helsevesen. Kort sagt NPM. Når Ap ikke har fokus på dette, og Høyre egentlig er såre fornøyd med status quo, blir vi der vi er. Det betyr at vi som jobber i helsetjenesten verken blir hørt eller forstått. Vi vet også hva vi har i vente. Reell framgang i rekruttering og økt pasientsikkerhet gjennom levelige arbeidsforhold står ikke øverst på dagsordenen. Vi blir rett og slett ikke tillagt troverdighet. Min tidligere kollega i Tromsø sier det slik Hvorfor snakkes det ikke om et sykepleieloft

Jeg møtte nylig et eksempel i et møte med strategisk ledelse i Rådhuset, hvor jeg representerer i mitt ombudsverv. Det er fristende å skrive en kronikk om mannen med «det spiller ingen rolle – dressen». Det er den dressen som på magisk vis får vanskelighetene til å forsvinne, og samtidigheten til å framstå som tilgjengelig og vakker. Jeg leste boka om «Det spiller ingen rolle – dressen» for min eldste sønn om igjen et utall ganger i hans oppvekst. Det var utrolig hvordan denne magiske påkledningen kunne endre hverdagen. Når jeg i dag møter menn i sin administrative påkledning, faller ofte brikkene på plass. Det er hverdagsmagi å bortforklare det tidvis utrolige i grove avvik slik at alle kan gå nøysomt videre. Kanskje dressen virker?» Vi byttet i alle fall by …

Oppsummert, og uavhengig av regjeringskonstellasjoner, vet vi altså at vi ikke står langt oppe på dagsordenen. Det må endres, og vi har både muligheter og potensial til å oppnå dette. Forutsetningen ligger imidlertid i hvordan vi utformer vårt budskap og hvilke virkemidler vi bruker for å fremme budskapet. Med «Sykepleierløftet» er vi på vei. Så lenge dagens ledende politikere ikke ser forskjell på sykepleiere og andre i vårt helsevesen, unngår vi ikke å bli en av flere i et profesjonsløst uvesen.

Det er kanskje mer behagelig å styre et vesen hvor måltall kan plassere innsatsfaktorer (altså oss)! Vi må nå sørge for at ubehaget ved dette blir større enn om de lar være. Profesjonsnøytraliteten er ikke kvalitetsfremmende, og må vekk. Det er en voksen jobb, og krever NSF på sitt beste. Jeg ser imidlertid ikke at vi har andre valg enn å krumme nakken og gå løs på det hele. Vi spiller faktisk en vesentlig rolle!