Lena Malnes flyttet mye som barn og byttet skole tre ganger før fjerde klasse. Hun bodde i Lofoten, i Hopen, Kabelvåg og Svolvær. I fjerde og femte klasse slet hun spesielt mye med å få venner.

Khrono har tidligere intervjuet henne om saken.

Redsel

– Jeg gjorde meg usynlig og fikk en vane med å gå på do i lunsjen og trekke beina opp så de andre ikke skulle se at det var noen i båsen. Så spiste jeg matpakka der. Når det ringte inn, ventet jeg til alle hadde gått før jeg gikk inn til klasserommet.

– Det høres ensomt ut?

– Jeg kjente nok på et ønske om tilhørighet og å passe inn. Men det jeg husker sterkest, er redsel. De tryggeste stedene å være på barneskolen var hjemme eller på jentetoalettet i lunsjen. 

Etter hvert fikk hun noen nære venner som hun var trygg på.

– Det var et veldig hardt miljø på den skolen, med et tydelig skille mellom de populære og de upopulære, minnes Malnes.

Leste sakte

Hun utviklet en frykt for skolen og rømte ofte fra den. Hjemme gråt hun før hun skulle gå på skolen og hadde mye vondt i magen.

– Jeg hadde virkelig skolevegring.

Hun bodde i perioder hos faren, som var fisker, og i perioder hos moren, som var hjemmeværende. Begge hadde giftet seg på nytt, så Lena vokste opp med fire foreldre lenge før hun begynte på skolen.

– Jeg leste så sakte at jeg i sjette klasse fikk et intensivt lesekurs på to timer hver dag i cirka to uker.

Før kurset leste hun 32 ord i minuttet. Etterpå var det økt til 49 ord i minuttet.

– Det skulle vært på minimum 80 ord i minuttet, men jeg fikk inntrykk av at problemet var fiksa.

«Intet annet enn latskap»

På ungdomsskolen og videregående gikk det bedre sosialt, men hun hadde mye fravær og store kunnskapshull, så hun slet på skolen. På ungdomsskolen skrev læreren i mappa hennes at «det er intet annet enn latskap fra hennes side».

I første eller andre klasse på videregående hadde hun fikset seg jobb på den lokale butikken og ville slutte på videregående.

– Jeg kranglet med pappa om det. Etterpå valgte jeg å fortsette på skolen. Han hadde troa på at jeg ville klare å fullføre.

Det gjorde hun. Hun tok helsefagarbeiderutdanning og gikk også et fjerde år for å få generell studiekompetanse, slik at hun kunne ta sykepleierutdanning.

Ble sykepleier i Arendal

I 2008 flyttet hun fra Svolvær til Arendal og begynte på bachelorutdanning i sykepleie ved Universitetet i Agder.

– Der gikk det mye bedre. Endelig kunne jeg starte et sted med blanke ark. Både lærerne og medstudentene var veldig inkluderende og miljøet var inspirerende, trygt og godt.

Men hun slet fremdeles litt med lesehastigheten.

– Jeg husker en gang at læreren ga oss 20 minutter på å lese gjennom noe, og at jeg ikke klarte å komme gjennom det.

I dag merker hun at mengdetreningen har fungert og at lesehastigheten er mye raskere.

Flyttet til Kristiansand og tok doktorgrad

I 2011 ble Malnes sykepleier og flyttet til Kristiansand, hvor hun jobbet på lungemedisinsk avdeling på sykehuset og på helsesenter.

Etter tre år tok hun en master og jobbet deretter dels som vitenskapelig assistent på universitetet og dels som statistikkrådgiver i kommunen, hvor hun lagde folkehelseprofiler.

Så begynte hun på doktorgraden, fødte to barn og fikk permisjoner og utsettelser. I august i år disputerte hun, og disputasfesten endte med at samboeren fridde til henne. 

Nå jobber hun i full stilling som førsteamanuensis på Universitetet i Agder, campus Kristiansand.

– Trengte trygghet og trivsel

– Hva kan din historie si til andre som sliter, og som tenker at de aldri kan bli sykepleiere?

– Jeg vil være et eksempel på at det kan gå bra. Det trenger ikke være så ille som det ser ut.

– Hva var det viktigste for at du klarte å bli sykepleier?

– Jeg har fått følelsen av litt og litt mestring etter hvert. På videregående måtte jeg jobbe veldig hardt for å få lave karakterer. At pappa ikke lot meg slutte da jeg ville det, var viktig. Og at verken jeg eller pappa mistet troen på at jeg skulle klare videregående. 

– Jeg trengte jo bare trygghet og trivsel rundt meg, og det fikk jeg på universitetet.

Har slitt med bedragersyndrom

– Hvordan har det du har vært gjennom, påvirket deg?

– Det var ikke bare de rundt meg, men også jeg selv som følte meg dum på ungdomsskolen. I løpet av arbeidet med doktorgraden har jeg slitt med bedragersyndrom: Jeg har vært veldig redd for å bli «avslørt» som lite kompetent, siden jeg ikke kan ting fra ungdomsskolen som alle typisk skal kunne.

– Hva gjør du hvis du som lektor merker at en sykepleierstudent sliter?

– Jeg har bestemt meg for å tro på dem. Uansett hvordan det ser ut, er det viktig å beholde en åpenhet for at det kan gå bra. Det kan være andre ting enn det vi tror som ligger til grunn for at de ikke lykkes så godt.

Som lærer for sykepleierstudenter ønsker hun å møte alle på en god og respektfull måte – også når de kommer for sent eller har fravær.

– Jeg må selvfølgelig gi beskjed om at endring er nødvendig, men samtidig skal det ikke prege hvordan jeg møter dem videre.

Malnes har opplevd å veilede en student som sa om seg selv at hun ikke var noe skoleflink.

– Hun minnet meg om meg selv. Jeg sa til henne at «i denne settingen kan du faktisk være flink. Ikke snakk deg selv ned.»