fbpx Her finnes ikke ufrivillig deltid Hopp til hovedinnhold

Her finnes ikke ufrivillig deltid

Anne Jorunn Mjellekåss i prat med gode kollegaer utenfor kjøkkenet
IKKE HELT PENSJONERT: Anne Jorunn Mjellekås slår av en prat med gode kollegaer som har kjøkkentjeneste. Hun gikk av med pensjon da hun fylte 65, men tar fremdeles vakter når det er behov. Hun er langt fra den eneste pensjonisten som trår til når det trengs. Foto: Kari Anne Dolonen

På Fredheim omsorgssenter får alle som ønsker det, hel stilling, og nesten alle sykepleierårsverkene er fylt opp. Slik vil de gjerne at det skal fortsette. 

Dovre er en liten norsk kommune med 2500 innbyggere. Kommunen ligger øverst i Gudbrandsdalen og er omkranset av fjell og dype skoger. Det er nesten litt «Twin Peaks»-stemning for dem som fikk med seg den tv-serien.

Lav sykepleiermangel

På Fredheim omsorgssenter har det vært andakt på morgenen, og nå skal beboerne få konsert. I ettermiddag kommer et lokalt kor innom for å øve.

– Vi prøver å gi beboerne våre et bredt tilbud av aktiviteter, sier avdelingsleder Gunn Sverdrup.

Fredheim er en del av den kommunale pleie- og omsorgstjenesten. Hjemmesykepleien holder også til på omsorgssenteret.

De har 26 sykepleierhjemler, av totalt 75 i tjenesten.

19 av sykepleierhjemlene er 100 prosent.

Det er fem 50-prosentstillinger. To av disse er fylt av sykepleiere som selv ønsker det av private grunner. To av stillingene er helgestillinger som ofte tilbys sykepleierstudenter som er under utdanning for å knytte dem til oss, forklarer pleie- og omsorgsleder i kommunen, Reidun Øvre Øygard.

– Så sykepleiermangel er ikke noe stort problem?

– Vi er heldige å ha en forholdsvis høy andel sykepleierstillinger i pleie- og omsorgsavdelingen. Men vi merker at det har blitt vanskeligere å rekruttere, spesielt når det gjelder vikariater, sier Øygard og legger til:

– Vi har lav turnover. Sykepleierne våre er veldig stabile, og mange har jobbet her i en årrekke.

På Fredheim har de 39 beboere.

– I tillegg har vi ti omsorgsboliger og ti hybler som er knyttet til Fredheim. Det er hjemmesykepleien som ivaretar deres behov, men de kan spise og delta på alle aktivitetene vi har, sier Øygard.

Pleie- og omsorgsleder, Reidun Øvre Øygard og avdelingsleder Gunn Sverdrup.
FREDHEIM: Pleie- og omsorgsleder Reidun Øvre Øygard (t.v.) og avdelingsleder Gunn Sverdrup skulle gjerne hatt enda flere sykepleiere. Foto: Kari Anne Dolonen

Tar kontakt med lokale sykepleierstudenter

– Har dere ingen ubesatte sykepleierstillinger?

– Vi har per i dag én ledig 100 prosentstilling og to 50-prosentstillingerUtover det har vi besatt alle stillingene, sier Sverdrup.

– Hvordan får dere det til?

– Vi følger blant annet med på om det er lokale innbyggere som starter på sykepleierutdanningen. Noen av dem har gjerne jobbet hos oss som vikarer i forkant av studiene. Vi tar ofte kontakt med dem for å høre om de kan tenke seg å jobbe noe hos oss i studietiden, for eksempel i helger og ferier. Vi har også gitt fast ansettelse til sykepleierstudenter før de er ferdig med studiene, sier Sverdrup.

Hun legger til at kommunen er heldig som har en svært stabil gruppe sykepleiere med høy faglig kompetanse.

– Det gir stor trygghet for nye sykepleiere som kommer til, sier hun og legger til:

– Vi trenger flere for å få dekket opp de ledige stillingene vi har.

Ønsker seg desentralisert utdanning

Sykepleierne på Fredheim er enige om at en desentralisert sykepleierutdanning er nødvendig hvis kommunen fortsatt skal ha nok sykepleiere i fremtiden.

– Jeg tror flere av innbyggerne våre kunne tenke seg å ta en sykepleierutdanning om de kunne gjennomført den desentralisert. Mange er småbarnsforeldre, så de har ikke mulighet til å følge heltidsstudier langt fra hjemmet. Her må politikerne og høyskolene bli mer kreative for å finne løsninger, sier Øygard.

Sverdrup er helt enig.

– Vi trenger gode løsninger som gjør at vi kan utdanne lokale innbyggere til sykepleiere. Folk som vil bli boende her.

– Vi ønsker alle sykepleierne velkomne til kommunen. Vi kan gjerne bistå med å finne bolig, lokker Øygard.

Gunn Sverdrup
DESENTRALISERT: Gunn Sverdrup mener desentralisert sykepleierutdanning må til om de skal klare å fylle sykepleierstillingene også i tiden som kommer. Foto: Kari Anne Dolonen

Pensjonist, men fremdeles i arbeid

Anne Jorunn Mjellekås er 71 år. Hun gikk av med pensjon da hun fylte 65, men tar fremdeles vakter når det er behov for det.

Hun er også ansvarlig for Fredheims sansehage.

– Jeg har jobbet her siden 1980. Jeg var litt skeptisk til å begynne å jobbe innen geriatrien. Jeg hadde tidligere jobbet på kirurgisk avdeling, anestesi og medisinsk post. Skepsisen forsvant fort. Jeg fant ut at å jobbe på sykehjem er langt mer enn å utføre stell, sier hun.

Mjellekås har i løpet av sin karriere vært med på mange omorganiseringer og sett hvordan kommunehelsetjenesten stadig har fått nye oppgaver som har endret tjenestens kompleksitet.

– Da jeg begynte i 1980, var vi to sykepleiere. Det var i en tid da vi hadde alders- og sykehjem. De aller fleste klarte seg selv i stor grad. Behovet for sykepleiere var ikke like stort.

Pensjonistlønn – nei, takk!

Siden den gang har mye skjedd.

– Etter som kommunene fikk flere og flere oppgaver og nye krav ble stilt, har behovet for sykepleiernes kompetanse økt. Nå er det å jobbe på sykehjem like, om ikke mer, komplisert enn å jobbe på sykehus. Du må kunne utrolig mye om det meste av sykdom, teknologi og prosedyrer. Sykepleierne på sykehjem er på ingen måte noen B-sykepleiere, sier Mjellekås.

Hun har valgt å si nei til pensjonistlønn og tar vakter når det trengs på ordinær sykepleierlønn.

– Jeg mener det er nedverdigende av politikerne å tilby pensjonister minstelønn for arbeidet de utfører dersom de får pensjon. For meg er det en prinsippsak. Det er feil å utnytte noens kompetanse på den måten.

Anne Jorunn Mjellekåss er 71 år
TAR IKKE ANSVARSVAKTER: Anne Jorunn Mjellekås utfører vanlige sykepleieroppgaver som å dele ut medisiner, observasjon, stell og pleie. Foto: Kari Anne Dolonen

Skulle gjerne jobbet mer

Mjellekås tar vakter når det passer henne og når det er behov. Hun utfører vanlige sykepleieroppgaver som å dele ut medisiner, observasjon, stell og pleie. Men hun tar ikke ansvarsvakter.

– Både den teknologiske og den medisinske utviklingen skjer så raskt. Jeg måtte jobbet 100 prosent stilling om jeg skulle klart å holde meg faglig oppdatert på alle områder. Det merker jeg blir vanskeligere med alderen, sier hun.

Mjellekås sier hun gjerne skulle jobbet mer enn hun allerede gjør.

– Men på grunn av et langt arbeidsliv – gående på harde gulvbelegg – begrenses det av hofte- og beinproblemer. Så det er helsa og ikke lysten som begrenser meg, sier hun.

Mjellekås er langt fra den eneste som fortsetter å jobbe etter å ha entret pensjonistenes rekker.

– Vi har flere pensjonister som fortsatt tar på seg ekstravakter. Seks av dem er mellom 70 og 79 år. De gjør det selvfølgelig helt frivillig og når det passer, sier Øygard og legger til:

– Jeg vil gjerne presisere at de ikke tar jobbene fra noen andre. De er tilkallingsvikarer som ofte stiller på kort varsel.

– Hva er det som gjør at de trives så godt her at de vil fortsette etter å ha gått av med pensjon?

– Vi er en liten bygd hvor de fleste kjenner hverandre. Vi tar vare på hverandre. Bygdas lokale damer er vant til å trå til når det trengs, sier Mjellekås.

Gode prosesser der ansatte deltar

Et annet punkt de trekker frem som en suksessfaktor, er at de ansatte har deltatt aktivt i alle omorganiseringsprosesser.

– Selv om det har vært noen kritiske røster og noe motstand i noen av rundene, har vi fått lov til å organisere tjenestene på en slik måte at de passer våre innbyggeres behov. Noen av omorganiseringsprosessene er til og med gjort etter initiativ fra de ansatte, sier Sverdrup og legger til:

– Når vi nå for alvor tar i bruk teknologiske løsninger som vil endre oppgaver, ser vi blant annet at de unge ivrer etter å ta det i bruk. Det gjør det også mye lettere for dem som er litt eldre, å bli trygge på nye ting.

Hybel og omsorgsboliger

For noen år tilbake ble pleie- og omsorgsavdelingen pålagt å spare driftskostnader, og den eneste muligheten var å stenge en avdeling.

– Vi ønsket ikke å ha en hel fløy stående tom, og ideen om å leie ut rommene som hybler dukket opp. Dermed ble det en omdisponering av avdelingen istedenfor stenging, sier Øygard.

Et nytt trinn på omsorgstrappen så dagens lys i Dovre kommune.

– Tilbudet ble fort svært populært, og rommene ble fort fylt opp, sier hun.

De som ønsker å leie en hybel på Fredheim, blir vurdert ut fra behovene de har. De kan delta på alle aktiviteter og spiser alle måltidene i kantina.

– Hva betaler de?

– For rom og alle måltider betaler de i overkant av 7000 kroner, sier Øygard.

For mange eldre er dette et tilbud som gir dem mer sosial omgang.

– Dette er en kommune med lange avstander, og når de kommer hit, kan de velge om de vil være sosiale eller trekke seg tilbake på rommet om de vil ha ro, sier Sverdrup.

– Hvis behovene for innbyggerne i kommunen endrer seg, kan vi gjøre hyblene om til sykehjemsplasser igjen slik de er, legger Øygard til.

 

Fredheim
TWIN PEAKS: Dovre kommune og Fredheim omsorgssenter er omkranset av fjell og dype skoger. Foto: Kari Anne Dolonen

Vil ikke hjem

Å bo på sykehjem er noe de fleste ikke ønsker. På Fredheim er det nesten motsatt, skal vi tro Øygard og Sverdrup.

– Tidligere hadde vi ikke en egen avdeling for korttidsopphold. Tilfeldig ledige rom ble benyttet til det. Vi opplevde flere ganger at brukerne ble litt «dårligere» når hjemreisedagen nærmet seg. Mange ønsket å få bli her lenger. Her kunne de prate med den tidligere naboen og kompisen som bor i en av omsorgsboligene.

På grunn av dette ble det etter hvert opprettet en egen avdeling for korttidsplasser for å prøve å snu trenden.

– Vi prøvde heller å gjøre det til en sport å bli fortest mulig frisk, sier Sverdrup og ler litt.

Vil bli gamle i Dovre

Det er ingenting som tyder på at arbeidsplassen deres vil være truet i årene som kommer. Noe skyldes eldrebølge og sykepleiermangel. Men i Dovre er det en ting til:

– Jeg hører fra noen av dem som har flyttet ut av kommunen, at de vil tilbake når de blir eldre. De vil bli gamle i Dovre, og de vil bo på Fredheim. Det er jo hyggelig for oss, sier Sverdrup.

– Men kanskje ikke så positivt for kommunebudsjettet hvis det skjer?

– Nei, mer penger blir det vel kanskje ikke, men vi får jo flere forhåpentligvis aktive innbyggere i perioden før tjenester blir nødvendig, sier Sverdrup.

Felles kjente

Mjellekås er enig i det som er blitt sagt. Selv om hun ikke tar ansvarsvakter lenger, kan de to lederne ikke få rost innsatsen hennes nok.

– Hun er en kjemperessurs. Hun kjenner mange av beboerne, eller de har felles kjente og kjenner hverandres historie. Det er med på å gjøre de eldre tryggere.

– Det er en av fordelene ved å bo på landsbygda. Forholdene er små, og vi kjenner hverandre. Når noen trenger sykehjemsplass på grunn av at de har fått en demensdiagnose, kan det være vanskelig for de yngre å kjenne personens historie. Der kan jeg bidra med mye, sier Mjellekås.

– Kunne du selv tenke deg å flytte inn på Fredheim?

– Ja, det ville jeg ikke hatt noe problem med, sier hun.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.