fbpx Historisk lave aborttall i Norge Hopp til hovedinnhold

Historisk lave aborttall i Norge

Bildet viser en gravid mage som undersøkes med ultralyd.
FÆRRE ABORTER: I 2018 ble det i alt utført 12 380 aborter i Norge, det er 350 færre enn året før. Den største nedgangen er i de yngste aldersgruppene. Foto: Tore Meek/NTBScanpix

I 2018 ble det i alt utført 12 380 svangerskapsavbrudd i Norge.

Aborttallene har de siste årene vært historisk lave, og de falt ytterligere i 2018, viser nye tall fra  Abortregisteret i Folkehelseinstituttet.

Fallet skyldes en markant nedgang i tallet på svangerskap blant kvinner under 25 år. Tall fra både Abortregisteret og Medisinsk fødselsregister viser en tydelig nedgang i graviditeter blant kvinner under 25 år, både de ønskede og de uønskede svangerskapene.

– Ungdomskullene etter 2008 er blitt flinkere til unngå uplanlagte svangerskap. Når disse går ned, går både abort- og fødselstallene ned, sier overlege Mette Løkeland ved Folkehelseinstuttet.

Billigere prevensjon

Tallene faller jevnt og trutt: I 2017 ble det i alt utført 12 733 aborter i Norge. Til sammenlikning ble det i 2016 utført 13 169 aborter, mens tallet var 14 001 i 2015.

I 2018 var abortraten på landsbasis 10,3 per 1000 kvinner i aldersgruppen 15–49 år. Året før var raten 10,6, og det var en nedgang fra 11 per 1000 kvinner i 2016.

Siden 2008 har abortraten i aldersgruppen 15 til 19 år falt fra 18,1 til 5,5 aborter per 1000 kvinner

Langtidsvirkende prevensjon som p-stav får deler av æren for fallet.

– Vi antar at det er flere årsaker. Men de siste 15 årene har det vært en sterk utbygging av helsestasjoner for ungdom. Prevensjonsmidler er blitt billigere på grunn av statlige subsidier. I 2015 ble spiral og p-stav inkludert i denne ordningen, sier Løkeland.

Åtte av ti før niende uke

Hun legger til at nedgang i aborttallene blant de yngste er en internasjonal trend.

I 2008 var det ifølge Reseptregisteret registrert cirka 550 brukere av p-stav i aldersgruppen 15 til 19 år. I 2017 var tallet økt til 10 815.

Hele 95,4 prosent av svangerskapsavbruddene i fjor var selvbestemte og 82,6 prosent ble utført før niende svangerskapsuke. Mer enn ni av ti aborter blir utført med et medikament.

Det er flest utførte aborter i Finnmark, med 14,1 aborter per 1000 kvinner. Tallet er lavest i Sogn og Fjordane, med 7,3 aborter per 1000 kvinner.

Abortkampen 40 år etter: Fra skafott til verdighet

Bildet er i svart-hvitt fra 1974 og viser Gro Harlem Brundtland i samtale med helsedirektør Torbjørn Mork og lege Berthold Grünfeld
OSLO 1974: Regjeringens familiemelding behandles i Stortinget. Stridsspørsmålet var forslaget om å innføre selvbestemt abort. Miljøvernminister Gro Harlem Brundtland (t.h.) i samtale med to av tilhørerne i diplomatlosjen i stortingssalen, helsedirektør Torbjørn Mork og lege Berthold Grünfeld (t.v.). Foto: NTB/Scanpix

Langt inn i det 20. århundret var skam og sosial fordømmelse realiteten for ugifte kvinner som ble gravide, skriver Terje Carlsen.

Den 15. januar 1683 blir Anne Olufsdatter Omenås’ hender fastbundet av skarpretteren Johan Pedersen. Snart skal hun halshogges. Snødrevet ligger trolig tett om Anne Omenås idet hun føres opp på skafottet. Selv om Anne har brutt både det fjerde og det sjette bud, iler presten til med en siste bibelsk formaning for hennes sjel (1, 2).

Folk har møtt frem i skarer for å ta del i evenementet, endatil barn, slik at de skal lære at synden har sine konsekvenser. Men var Anne Olufsdatter Omenås skyldig i å ha begått drap på sitt barn? Det er ikke gitt.

Anne Olufsdatter Omenås fødte sitt barn i dølgsmål. Hun var ugift, og hun hadde ingen vitner til at barnet døde ved nedkomsten. Men det måtte man ha, ellers ble man skyldig i drap (1).

Fosterdrap

Langt inn i det 20. århundret var dette realiteten for ugifte kvinner. Rett nok ble man ikke halshogget. Men skammen og de sosiale og rettslige konsekvensene av en dødfødsel kunne være katastrofale.

Steinkjer-dikteren Peter Egge forteller om et slikt tilfelle i boken Fortid (3), legemliggjort i skikkelsen Marta Vesterås, som soner ni og et halvt år på Tukthuset i Trondheim for fosterdrap, lik en Inger i Knut Hamsuns Markens Grøde.

Marta Vesterås tar sitt liv samme dag som hun slipper ut.

Verken Egge eller Hamsun opptrer dømmende overfor de ulykkelige kvinnene. Inger får en renessanse på Sellanraa, det er noe helt annet enn det Marta Vesterås får da hun kommer ut av Tukthuset i Kongensgata 85 på Kalvskinnet. Marta Vesterås tar sitt liv samme dag som hun slipper ut, hun ser ingen råd for å møte den sosiale fordømmelsen der ute. Det er liten tvil om at Peter Egge stiller seg på Martas’ side.

Autonomi

Den 27. mai 1941 melder avisa Nord-Trøndelag & Inntrøndelagen, i dag Trønder-Avisa, om det de kaller et usedvanlig rått fosterdrap i Steinkjer. Liket av et lite barn eller foster er funnet ved jernbaneskinnene like sør for byen. Politiet blir varslet, men idet de ankommer åstedet, er liket borte.

Etter åstedsundersøkelser på toget blir en kvinne anholdt og senere sendt til Innherred sykehus. Hun tilstår drapet. I forklaringen forteller hun at hun fødte barnet på toalettet på toget og slapp det deretter gjennom do ned på jernbanelinjen. Kvinnen innrømmer at hun tidligere har forsøkt på fosterfordrivelse, slik klassisismens hekser gjerne innrømmet sex med en djevel de ikke engang hadde fantasi til å forestille seg.

Kvinnen innrømmer at hun tidligere har forsøkt på fosterfordrivelse.

Vi fornemmer likevel å stå overfor en rå morder. Men gjør vi det når vi samtidig reflekterer over de sanksjonene som ventet ugifte kvinner med barn på den tiden? Dersom kvinnen skal regnes som autonomt individ i tråd med tenkningen fra opplysningstiden, finnes det intet alternativ til selvbestemt abort. Det motsatte av autonomi for kvinnekjønnet ville være å radbrekke vårt moderne demokrati.

Fødsel i dølgsmål

I VG skriver overlege dr.med. Ketil Motzfeldt i 1947 at det foretas det han kaller 30 kriminelle aborter per dag i Norge, og at de leger som bistår til abort, er delaktige i drap. – Legen har ingen taushetsplikt overfor disse kvinnene, sier overlegen.

Mødrekontoret – mødrehygienekontor som tilbød befolkningen praktisk veiledning og hjelp i forebygging av uønsket svangerskap – og prestedatteren Elise «Ottar» Ottosen Jensen ble da også to sentrale institusjoner som arbeidet for å gi kvinnen tilbake den verdigheten som Kirken og seksualfiendtlige kretser i legemiljøet hadde tatt fra dem i begynnelsen av det 20. århundret.

Ottar ble en institusjon, kjent langt utenfor landets grenser. Den skjellsettende hendelsen som fikk den begavede ungjenta Ottar til å vie seg til kamp for kvinners kår, var da hennes søster, Magnhild, ble sendt bort for å føde og adoptere bort barnet hun var blitt på vei med med møllerens 16-årige sønn.

Alt dette kom i stand fordi prosten Immanuel Ottesen, Elise og Magnhilds far, i tråd med sin stand mente at en utenomekteskapelig fødsel måtte skje i dølgsmål for å beskytte og familiens ære. Kjenner vi ikke igjen dette fenomenet i dagens samfunn?

Det er mot denne tidens dystre bakteppe at en må se den støtten som kvinnesakskvinner ga lov om sterilisering av 1934. Vi har ikke norske tall for dette, men i Sverige var den dystre realiteten i 1930-årene at nærmere 20 000 kvinner fikk utført illegale aborter årlig. Mange døde som følge av infeksjoner etter inngrepet, og atter andre gikk til grunne som følge av skammen som fulgte med graviditeter etter overgrep eller incest og graviditeter utenfor ekteskap.

Husmordommen

I kvinnens bevisstgjøring på 1960–70-tallet ser vi en gjenkomst av naturalismen i sin opprinnelige form, nesten som en direkte tapning av frigjøringsfilosofen John Lockes tanker: at ethvert menneske eier seg selv og derved den natur den bearbeider. Dermed finner det også sted en omfattende revolusjon og selvstendiggjøring på det seksuelle, juridiske og intellektuelle feltet. Kvinnekampen blir ført på bred front, både kulturelt, politisk og juridisk.

Her hjemme bidro den fremsynte og uredde juristen Tove Stang Dahl med viktige rettspolitiske arbeider. Trolig er det hennes juridiske nybrottsarbeid som er årsaken til at barnestell og husarbeid er likestilt med lønnet arbeid når fellesboet skal deles ved skilsmisse, slik resultatet ble i den såkalte husmordommen i Høyesterett.

Kvinnekampen blir ført på bred front, både kulturelt, politisk og juridisk.

Det kom et midlertidig tilbakeslag da senere helsedirektør Torbjørn Mork måtte vike sete som statssekretær i Sosialdepartementet for legen Kjell Bjartveit. Kjell Bjartveit representerte KrF, et parti som hadde et langt mer konservativt syn på selvbestemt abort enn Torbjørn Mork, som var headhuntet av Karl Evang, en av hovedarkitektene bak den kunnskapsbaserte seksualopplysningen og det synet at en abortnemnd som ville bestemme om kvinnen fikk avslutte et svangerskap, kom i konflikt med ideen om mennesket som autonomt individ.

En utenrikspolitisk begivenhet som EF-kampen fikk altså innenrikspolitiske følger for kvinnene. Mork ble derfor helsedirektør i et direktorat som var sterkt vingeklippet.

– Kvinner må lære seg å bjeffe

Men med Gro Harlem Brundtlands veldige kraft kom det ny giv inn i kampen. – Kvinner med tynn stemme bør gjøre som valpen som skal lære å bli gårdshund, nemlig å lære seg å bjeffe, sa den senere verdenshelseministeren. Sammen med legen Aud Blegen Svindland sto hun i fremste rekke for at kvinnene selv skulle kunne bestemme om svangerskapet skulle fullføres.

Først etter år med iherdig kamp kunne man si farvel til abortnemndene, straff og skam for provosert svangerskapsavbrudd, selv om Kristelig Folkeparti helt frem til i dag har forsøkt å reversere prosessen – sist med et forsøk på å innføre reservasjonsretten som norm i offentlig helseforvaltning. Da konkubinatlovgivningen, som satte forbud mot at et heterofilt par kunne være samboende, ble foreslått fjernet av justiskomiteen for 46 år siden, var det jo igjen et KrF som stred imot.

Mot det bakteppet er det merksnodig at så mange unge mennesker blir så fjetret av spinninginstruktørens MP 3-spiller at de ikke hører den hivende pusten til den skamløse Anne Olufsdatter Omenås foran skafottet.

Referanser

1.            Furseth A. Vargtid – og andre historier frå fortida. Oslo: Universitetsforlaget; 1995.

2.            Alnæs K. Under fremmed styre. Historien om Norge, bind II. Oslo: Gyldendal; 1997.

3.            Egge P. Fortid. Oslo: Gyldendal; 1939.