Mange gode stunder

Jeg jobber aller mest med lungekreftpasienter, og utsikten for å overleve en slik diagnose er dårlig. Bare fem til ti prosent blir helbredet. Men jeg liker tanken på at behandlingen kan stagnere sykdommen og bidra til at pasientene får gode perioder i den tiden de har igjen. Det er mye godt humør på avdelingen. En god latter er befriende og kan gi pasienten en fristund i det triste og vonde.

Jobben min er å forberede pasientene til forskjellige utredninger, gi cellegiftbehandling og følge opp med etterkontroller. Jeg prøver å være med når pasienten får vite diagnosen, og jeg kan følge samme pasient i flere år. Jeg har mye kontakt med både pasienter og pårørende, og samtalene med dem er den delen av jobben jeg liker best. Vi snakker om mye forskjellig, men en nødvendig del av samtalene er å informere om hvordan cellegiften virker og om bivirkninger som håravfall, kvalme og nedsatt benmargsfunksjon.

Det er 20 til 30 pasienter innom avdelingen hver dag, men ikke alle får cellegift. De er hos oss fra en time til en hel dag, alt etter hva som skal skje. Arbeidsdagen begynner med morgenmøte. Vi går igjennom dagens pasientlister og fordeler oppgaver. Deretter møter jeg pasienten og snakker med ham eller henne. Første steg i behandlingen er å ta blodprøve for å måle blodverdiene, deretter gir jeg cellegift til dem som skal ha det. Når vi gir cellegiften intravenøst, bestemmer vi som regel tempoet med en dråpeteller. Behandlingen kan ta flere timer og pasientene velger om de vil sitte i gode lenestoler eller ligge i en seng.

Det er åtte sykepleiere og en hjelpepleier på avdelingen. De fleste er godt voksne og har lang erfaring fra yrket. Jeg ble sykepleier i 1982 og har jobbet ved Aker i snart 30 år. Ved Medisinsk dagavdeling har jeg jobbet siden 1996.

Det hender at jeg tenker på pasienter også i helgene når jeg har fri, men etter mange år som sykepleier er jeg blitt flinkere til å skille mellom jobb og privatliv. I fritiden sørger jeg for påfyll sammen med dem jeg er glad i. Når jeg får vite at en pasient er død, blir jeg berørt, men jeg går ikke så langt i engasjementet at det blir min private sorg. Jeg blir ikke tynget av jobben. Tvert imot har jeg lært å sette stor pris på mitt eget liv og min gode helse, og jeg håper jeg sjelden klager over bagateller.

Historien sto på trykk i Sykepleier nr. 3/2011.