– Hjemmet mitt ble et fengsel

Etter en kort gåtur fra togstasjonen på Gulskogen i Drammen, på en gruset fortauskant, ligger Drammen helsehus. Der bor Cathrine Bergan, 26 år og sykepleierstudent, sammen med en 62-åring og eldre mennesker over 80 år.

– Helsehuset er beregnet for alle over 18 år, men det er stort sett eldre som bor her. De yngre søker seg ofte mot det private fordi de ikke tror vi har nok kompetanse, mener sykepleier og avdelingsleder Gunn Sofia Gudmundsdottir.

Pasienten

Med et smil om munnen farter Cathrine Bergan rundt i en firhjuling med to «armkrefter». Det får ikke håret til å flagre av luftmotstand, men det får henne fra A til B. Etter skiulykken sent på vinteren 2016 utviklet hun dissosiativ lidelse. Det gjør at hun ikke klarer å bevege høyre bein selv om hun ikke har noen nerveskader. Cathrine har derfor fått en lengre praksis i sykepleiefaget enn det hun hadde tenkt, men det var ikke den praksisen hun hadde planlagt.

Dissosiativ lidelse arter seg ofte som fysiske lammelser, i kroppsdeler eller hele kroppen, på grunn av psykiske årsaker. Det er en underbevisst reaksjon som er vanskelig for pasienten å kontrollere. Diagnosen er omdiskutert, og det er usikkert om det skyldes psykiske eller fysiske forhold.

Skitur, knall og fall

Cathrine og kjæresten var på skitur med noen venner på Norefjell forrige vinter. Hun kjørte bakerst og falt. Ble liggende, bevisstløs, i 15 minutter før noen tilkalte hjelp. Vennene hennes sto i bunnen og ventet på henne.

– Etter ulykken hadde jeg et kort opphold på Drammen sykehus før jeg ble sendt hjem til leiligheten min på 32 kvadratmeter. Da gikk jeg på krykker. Sykehuslegen fortalte meg at jeg ikke var lam, men at det satt mellom øra. Det var ikke noe de kunne gjøre. I journalen skrev de at jeg hadde viljestyrte reflekser, forteller Cathrine Bergan.

Den gode hjelper

Hjemmesykepleien ble koblet inn og hjalp til med å tilrettelegge leiligheten så godt som mulig.

Trine Lise Hagen er en av hjemmesykepleierne som har fulgt Cathrine tett. Etter en tid fant Cathrine ut at alle hjemmesykepleierne hadde en egen greie de gjorde som det første når de kom inn i leiligheten hennes. Hagen åpnet alltid vinduene og startet med å lufte ut. Kanskje luftet hun også ut noe av den kjipe tilværelsen Cathrine hadde når hun bodde hjemme.

– Vi besøker ikke pasienten bare for å drive med noe fysisk trening og sikre at hun får gått på do. Det er viktig med tillitsbygging. Vi er der også for den psykiske og sosiale biten, sier Hagen.

I sommer fikk hun også åtte uker med hjemmerehabilitering for å bli bedre i benet. Det ble ikke veldig mye bedre. Til slutt tok hjemmesykepleien sammen med fastlegen tak og kontaktet Rikshospitalet.

– Vi er mange flinke folk i hjemmesykepleien som kan backe opp pasienten, men vi ser fort når kompetansen kommer til kort. Cathrine ble ikke friskere av å være hjemme, det stagnerte litt. Da måtte vi gjøre noe for å få henne ordentlig opp på beina, sier Hagen.

Bundet opp i en stol

Da Cathrine bodde hjemme, holdt hun seg for det meste i stuen når ikke hjemmesykepleien var innom. Cathrine klarte ikke komme seg inn på egen do og måtte derfor ha en dostol på stua. Hun hadde bedt om rehabilitering på institusjon, men søknadene til forskjellige institusjoner hadde blitt avslått.

– Hjemmesykepleierne hjalp meg med små gåturer inne og med påkledning. De fikk meg også i bedre humør og jeg følte meg trygg. Når de ikke var der, ble jeg for det meste sittende i en stol, men jeg forsøkte å gå på egenhånd noen ganger. Jeg ramlet ofte og har fått flere små hjernerystelser.

– H vorfor prøvde du å gå på egenhånd?

– Jeg har alltid vært veldig aktiv og sta. Jeg har spilt fotball siden jeg var 6-7 år. Jeg ville prøve selv, og det gikk gærent. Leiligheten ble et fengsel for meg, mumler Bergan.

Ballen ruller etter Riksen

Sykepleierstudenten forteller at på Rikshospitalet tok de seg tid til å høre på henne. De snakket med henne og forsto at hun ikke prøvde å være lam.

Etter utredningen på Rikshospitalet fikk Cathrine plass på rehabiliteringsavdelingen til Drammen helsehus. Der bor hun nå, mens hun venter på svar fra Sunnaas.

– Det er tryggere her enn hjemme, så dette har hjulpet veldig for meg og mine pårørende. Jeg har også fått mange nye besteforeldre og har det egentlig ganske hyggelig, humrer hun.

– Hvorfor vil du til Sunnaas?

– Jeg tror det er bra å ha yngre pasienter rundt meg og der er det flere treningsfasiliteter, blant annet en sele med heis så jeg kan heises opp for å begynne å bevege beinet. Jeg stortrives blant de eldre også da, sier Cathrine Bergan.

Rehabilitering, endelig

Avdelingsleder Gunn Sofia Gudmundsdottir forteller at de har bygget opp et tverrfaglig team rundt Cathrine for å gi best mulig oppfølging. Samtidig jobber de for at Cathrine skal klare mest mulig selv.

– Institusjonsrehabiliteringen er mer intensiv og det er enklere å tilrettelegge for pasienten og dens behov. Med Cathrine jobber vi nå med vektoverføring til det svake beinet, sier Gudmundsdottir.

– Hva er utfordringene med å komme i gang så lenge etter ulykken?

– Rehabiliteringsprosessen blir lengre. Vi måtte starte et sted vi i utgangspunktet aldri skulle vært. Istedenfor at vi kunne startet med å øke bevegelighet i hele benet måtte vi begynne med å få bevegelse i tærne. For noen uker siden klarte hun å bevege stortåa, sier Gudmundsdottir.

Onsdag 4. januar blir Cathrine sendt hjem igjen til leiligheten. Hun skal bo hjemme fram til 26. januar med mindre hun får plass på Sunnaas.

Har tid til å se fremover

Cathrine Bergan var ikke forberedt på at ting skulle ta så lang tid. Det er vanskelig for henne å akseptere at hun nå trenger veldig mye hjelp til det meste. 

– Jeg er evig takknemlig for den hjelpen jeg har fått av kommunen når spesialisthelsetjensten ikke har tatt meg på ordet, forteller sykepleierstudent Cathrine Bergan.

– Hva er målet fremover?

– Etter rehabiliteringen vil jeg fullføre bacheloren min i sykepleie og begynne å jobbe i kommunehelsetjenesten. Der er de veldig flinke med pasientene. Jeg har et mål om å få spille med Lier fotballklubb igjen innen sesongstart rundt april-mai, sier den blivende sykepleieren.