Helsebyråd som har troen

Rebekka Ljosland, sykepleier og helsebyråd
HISTORISK UNG: Aldri har en byråd i Norge vært så ung som sykepleier Rebekka Ljosland var da hun ble utnevnt. Hun var 24. Partiet er KrF.

Det er en grunn til at sykepleier Rebekka Ljosland, landets yngste byråd, går med munn-til-munn-maske i vesken.

Joda, hun er ung, slik Bergens Tidende, Dagsrevyen og mange andre medier har gjort et nummer av. Men hun tenker lite på det selv.

Sykepleier Rebekka Ljosland ble historisk sist høst. Da sa hun ja til å være helsebyråd i Bergen, 24 år gammel. Aldri har en byråd i Norge vært så ung. Ljosland tar oppmerksomheten med ro. Hun bare registrerer at alder er en kvinnesak.

– Da to menn ble byråder i 2009, var de bare noen måneder eldre enn jeg er nå. Det ble ikke noe oppstuss rundt det.

Det er et par dager til jul. Byråden sitter med korslagte armer ved enden av møtebordet på kontoret i Bergen rådhus. Hun har permisjon fra sykepleierjobben på hjerteavdelingen på Haraldsplass diakonale sykehus.

– Kvinner får oppmerksomhet for andre ting enn menn, som alder og utseende. Men jeg har brukt det til å snakke om drømmer og politikk. Så jeg er glad for det.


“Du er søt, men …”

I valgkampen var hersketeknikker mot unge politikere et tema. Ljosland sa til NRK at hun har fått høre at «du er søt og ung, men du har ikke peiling på politikk».

Nå demper hun seg:

– NRK spritet opp den saken. Etter ti år i politikken kan jeg telle slike episoder på en hånd. I eget parti har jeg blitt heiet fram fra første stund.

Som 15-åring var hun aldri i tvil: Det måtte bli Kristelig Folkeparti.

– Hvor gammel føler du deg?

– Ikke eldre enn jeg er, heller yngre. Nå har jeg fylt 25, en perfekt alder.


Gjør vondt å kutte

Hun visste hva hun gikk til: Kutt.

– Fra dag én var det tøffe budsjettforhandlinger. Det er vondt å kutte. Jeg er opptatt av å lytte, samtidig som jeg må ta tøffe prioriteringer. Det er ikke for å bli «Queen of Bergen» jeg har valgt dette.

– Hva har gjort mest vondt hittil?

– Økningen i antall eldre er så voldsom i forhold til størrelsen på pengesekken. Men jeg vil gjøre eldreomsorgen bedre.

– Hvordan kan eldre får det bedre når du kniper på kronene?

– Mange frivillige og pårørende har signalisert at de vil bidra mer. Det blir lettere når flere får ensengsrom på sykehjem.

Hun løsner grepet så armene kan bevege seg fritt. 

– Vi må bruke mer velferdsteknologi og smarte løsninger når vi ikke har nok folk. Det utdannes 2 000 for få sykepleiere i året. 

Elektroniske nøkler, mobilomsorg, nye typer trygghetsalarmer, det er mye å velge i.

– Det fins en helt genial sensor: Hvis en hjemmeboende pasient står opp om natten og ikke kommer tilbake til sengen, får hjemmesykepleien melding om det.


Mamma er modell

Ljosland snakker i vei på politikers vis. Mest om det som er bra. De to nye kreftkoordinatorene og trainee-ordningen i kommunen, for eksempel, og hvor mye hun beundrer dem som jobber på legevakten, i hjemmesykepleien og på sykehjem. Hun er glad for at mange videreutdanner seg i palliasjon, for både lungesykdommer og kreft krever sitt ute i kommunen.

– Snakket du mye da du var liten og?

– Jeg var tidlig ute med å gå i klinsj med guttene når de sa stygge ting om meg eller andre. Jeg kjempet for rettferdigheten.

Hun legger armene i kors igjen.

Da hun var ti, visste hun hva hun skulle bli. Hun ville jobbe med mennesker, og hjemme hadde hun en god modell: Mamma. Rebekka så intensivsykepleieren komme fornøyd hjem fra jobben i tredelt turnus. For det meste har hun jobbet full tid, og det gjør hun fortsatt, etter å ha passert 60 år.

– Jeg har bare hørt positivt om jobben hjemme, forteller datteren.


– Ikke snakk ned yrket

Å snakke ned yrket ved å klage over hvor travelt det er og hvor sliten man er, har hun ikke sansen for.

– Fortell heller hvor meningsfylt det er. Jeg har en enorm yrkesstolthet og tenker med glede på at jeg skal tilbake til sykepleien.

– Kanskje du ikke skal tilbake?

– Jeg tenker nå at jeg skal det.

Også storebroren er helsearbeider. Han er lege.


Støttende mann

Før het hun Rossland. Da hun giftet seg, skiftet hun ut to bokstaver i etternavnet sitt. Tor André Ljosland traff hun som ungdomspolitiker, på landsmøter og konferanser. I noen år var det heftig pendling mellom Bergen og Notodden, der mannen hadde ulike KrF-verv. Så ble han politisk rådgiver i byrådet i Bergen.

Da Rebekka ble byråd, sa Tor André opp jobben som PR-rådgiver fordi en av kundene var et vikarbyrå brukt av Bergen kommune.

– Er det nødvendig med støtte hjemme for å være politiker?

– Det er helt avgjørende. Jeg hadde aldri sagt ja hvis Tor André ikke støttet meg. Vi tar beslutninger i fellesskap. Dette er en krevende jobb over flere år.

Rebekka Ljosland med band på julebord

– Er det du i familien som skal gå for en politisk karriere?

– Jeg vil si at han er det største talentet. Etter åtte år i kommunestyret er han absolutt en ringrev med sine 33 år.

Utenom jobb bruker de heller tiden på å være sosiale og gå fjellturer enn å snakke om politikk. 

– Men felles bakgrunn i politikken er en kjempefordel. Vi forstår hvorfor vi må jobbe lange dager. Politikk er ikke hobby. Musikk og sport er mine hobbyer.

Da hun var 16, var håret svart og hun var vokalist i et hardrockband.


Har ansvar for skjenkeløyver

– Noe du er spesielt fornøyd med som byråd?

– Jeg er glad for at alkoholpolitikken har fått et tydelig helseperspektiv. 

Det er ikke lenger næringsbyråden som har ansvar for skjenkeløyver og når barene skal stenge, det er Ljosland.

Leger og sykepleiere har stoppet henne, ringt og sendt mail. «Endelig!», sier de.

– Det er for mange legevaktinnleggelser og direkte skader av alkohol, det har jeg sett selv. Tre, fire-fem i promille – da er du fryktelig dårlig.

Ljosland refererer til at 36 prosent føler seg utrygge når de er på byen og at flesteparten av dem er kvinner.

– Når jenter er redde for voldtekter, trakassering og blind vold på byen, må vi ta grep.


Tok en runde på byen

Hun var med politiet forrige helg.

– Mange som ikke er vant til å være ute på byen, går ut i julebordsesongen. En del kan oppleve å bli seksuelt trakassert.

– Har du opplevd det selv?

– Du trenger ikke være lenge på byen før du får uønsket oppmerksomhet. Det er kort vei fra å danse og ha det kjekt til det blir ugreit. For mange er overstadig beruset. På runden med politiet var det en som tisset under bordet, andre spydde.

– Du så det selv?

– Ja, og Tv2 filmet det. Det handler om trygghet og helse.

Til våren skal skjenketidsgrensen reduseres fra klokken 3 til 2.30. 

– 14 prosent av korttidssykefraværet skyldes alkohol. Ifølge NRK foregår 40 prosent av alkoholkonsumet i jobbsammenheng.


For mye rølp

Ljosland rører ikke alkohol selv.

– Er det ubehagelig når andre drikker?

– Nei, langt ifra. Men vår drikkekultur er krevende. Helgefylla kombineres med sydenvaner, det kan bli dobbelt opp. Alkohol er det største sosiale problemet med tanke på bostedsløse, barn som lider og rusavhengighet. Utgiftene er kjempestore. 

– Kan du se noe positivt med alkohol?

– Man kan ha det hyggelig sammen og det kan gi gode matopplevelser. Jeg ønsker et rikt uteliv der alle føler seg trygge. Det er for mye rølp natt til lørdag og søndag. Vi ber turistene holde seg unna sentrum. 

– Har du fått kjeft fra noen?

– Veldig lite. Men NHO Reiseliv har sagt de er litt bekymret.

Ljosland sier hun vil følge politiets anbefalinger.


Går i tabernaklet

– Hvordan er det å være pinsevenn?

– Fint det. Troen er det viktigste i mitt liv. Men jeg er opptatt av å være politiker for alle. Derfor er jeg glad jeg er med i et parti som mener at alle er like mye verdt.

Hun vokste opp i et pinsevenn-hjem. Hun går i kirken, det vil si tabernaklet, på søndagen.

– Troen lever i hjertet mitt.


Spør om åndelige behov

– Er det for lite åndelighet i sykepleien?

– Ja, pasientene får ikke dekket sine åndelige behov.

– Du er kanskje mindre redd for å spørre siden du er trygg i troen?

– Tror det, men det er alltid pasientens agenda som gjelder, enten du er kristen, muslim, hindu eller ikke-troende.

– Hva spør du om?

– Har du en tro? Hva er viktig for deg? Har du noen siste ønsker? Det åpner seg alltid noe. Av og til har de ingen ønsker. Eller de ønsker en prest, en imam eller katolsk prest.

– Blir du bedt om å be?

– Ikke ofte. Det har skjedd. Av og til ønsker pasienten bare å få ro og stillhet. Jeg har veldig god dialog med prestetjenesten.

 

Rebekka Ljosland på utveksling som sykepleierstudent på Madagaskar

 

Som sykepleierstudent hadde Ljosland praksis på nevrologen på Haukeland. Der traff hun mange trafikkskadete gutter på sin egen alder. Hun fikk være med og se når de lamme trenet i bassenget.  

– Jeg så noen ta sine første skritt etter ulykken. De hadde fått høre at de kanskje aldri ville kunne gå igjen. Det er en av få ganger jeg har fått tårer i øynene på jobb.

Hun fikk se det norske helsevesen på sitt beste. Kontrasten så hun da hun var i utveksling på Madagaskar.

– Hvis ikke pårørende var der, kunne de bli liggende i sin egen avføring. I Norge kan vi bli kjeftet på fordi vi tar bringebærsyltetøy på skiven i stedet for jordbærsyltetøy.

– Hvem kjefter?

– Pasientene, men en sjelden gang. Når de sier «jeg har sagt at jeg ikke skal ha Jarlsberg!», husker jeg raskt på Afrika.


Hjertestans på gaten

Ljosland har alltid med seg ­vesken. Oppi den har hun håndsprit, paraply, smerte­stillende og lesebrett. Og et nøkkelknippe med en munn-til-munn-maske.

Den er der ikke uten grunn. To ganger har hun opplevd hjertestans på gaten. En i Liverpool og en rett borti gaten her, midt på dagen.

Hun hadde baguette i den ene hånden, juice i den andre, treningsbagen over skulderen. Mannen var bevisstløs og pustet ikke. Det var bare å starte.

– Ble det munn til munn?

– Nei, hjertekompresjon. Munn til munn lot jeg være på grunn av risikoen.

Begge hjertestansene skyldtes overdoser.

– Da er det ekstra viktig med maske, men det hadde jeg ikke. Som sykepleier skal du alltid overveie risikoen.

Hun fikk høre at det gikk bra med begge.


Kompresjon haster

– Skjer hjertestansen på sykehuset, kommer de løpende med en tralle. Det er noe helt annet på gaten. Da må du ringe 113, ha samtalen på høyttaler og gjøre kompresjon samtidig. Det er viktig å ha noen som avlaster deg. Hvis du komprimerer i ti minutter, blir det dårlig kompresjon av det. Og det er helt avgjørende at du kommer i gang med en gang.

Helsebyråd Rebekka Ljosland og politisk rådgiver Reid Ivar B. Dahl

På bord og hyller ligger halvskrevne julekort. Et møte utenfor huset venter. Ljosland forlater julekortene og stikker av gårde i rosa regnfrakk. Skuldervesken er med.

Igjen står en politisk rådgiver med Sykepleien Forskning i hendene. Reid Ivar B. Dahl har fått i lekse å lese en artikkel om skolehelsetjenesten.

– Hun er veldig glad i forskning, bekrefter han.

– Hvordan vil du beskrive henne med tre ord?

– Energisk. Idealistisk.

Det tredje må rådgiveren tenke på. I mellomtiden viser han seks bilder som henger borti gangen. De er av Ljoslands forgjengere. Alle er damer. Tre av dem er sykepleiere, blant annet Trude Drevland, Høyre-ordføreren som trakk seg fra valgkampen og ble siktet for grov korrupsjon.

Dahl leter etter det tredje beskrivende ordet.

– Det må bli noe med at hun ikke er forutinntatt. Hun liker å få prøvd ut argumenter. Og kan snu før hun konkluderer.