– Diagnoser skaper ofre

I høst ga hun ut boken «Ekkoet fra Svaraberg», der hun belyser hvordan diagnoser gjør at pasienter ofte havner i en offerrolle som siden er vanskelig å komme ut av. I boken tar hun et oppgjør med sin egen fortid, og hvordan hun selv havnet i en offerrolle i et lite bygdemiljø.
Det var møtet med en psykolog som så bort fra diagnoser, som fikk henne til å innse denne offerrollen, og etter hvert gi slipp på den. Boken er en fortelling om veien hun måtte gå alene.

Fratar verdi

Opsata mener det altfor ofte stilles diagnoser uten at man ser på pasienten som et enkeltindivid. 
– Pasienter blir ofte sett på som hjelpeløse, og får ikke anledning til å bruke sitt iboende potensial. Enkle diagnostiske systemer overgår dermed dypere problemer, sier hun. 
Hun håper boken kan vekke nye tanker både for pasient og terapeut. Hun ønsker å skape debatt rundt psykiatrien blant fagfolk, og ønsker å gi pasienter bedre selvtillit av å lese boken.  
– Man kommer ikke ut av offerrollen uten å være ærlig. Ofte ser man ikke selv hvilke vonde ting som henger igjen, og da er det vanskelig å tilgi seg selv. Man må tørre å si ifra hva man bærer på.

Merkelapper

Opsata har jobbet på psykiatrisk sykehus og som psykiatrisk sykepleier i førstelinjetjenesten i mange år. Hun har selv erfart at pasienter ikke forteller hele sannheten om hva de har opplevd, og i stedet lar seg identifiseres av diagnoser. 
– Diagnosen blir svaret på det vonde, og man glemmer de konkrete hendelsene som ledet pasienten dit han er i dag, sier Opsata. 
Hun mener terapeuter i større grad må være kritisk til denne utviklingen i psykiatrien.
– Vi må tørre å være kritiske som fagfolk. Hva gjør vi? Hvor er vi på vei?

I boken skriver hun at det vi ikke klarer å sette inn i et system innenfor gitte empiriske aksepteringer, lett faller utenfor i en gråsone. Da blir det lett å sette et stempel i form av en diagnose.

Tynt grenseland

Som Opsata selv har erfart, tror hun pasienter ofte dekker over de vanskelige tingene de har vært igjennom for å beskytte og ivareta familien. Til slutt ser de ikke sammenhengen lenger. Særlig i et lite bygdemiljø kan man fort havne i offerrollen, da det er vanskelig å være åpen om de vonde opplevelsene man har vært igjennom. 
– Jeg tenker vi må møte enhver pasient som et helt menneske, med kultur, historie og åndelig integritet. Vi er åndelige individer, derfor må vi tørre å spørre hva som egentlig ligger under overflaten. Ofte kan en pasient ende opp med åtte til ti diagnoser. Det viser jo bare hvor sammensatt psyken er, sier hun.
I boken snakker Opsata om et tynt grenseland mellom pasient og terapeut i terapirommet. Hun tror det er viktig å være ydmyk ovenfor pasientene, da terapeuten også kan lære mye av dem.