Balansekunstner

– Jeg vet aldri hva dagen bringer.
Stein Johansen Når jeg tar min intensivpasient i hånden er det ikke bare
et håndtrykk. Jeg gjør det selvfølgelig av høflighet, men samtidig
gir håndtrykket meg god informasjon. Er pasienten
s hånd varm eller kald, tørr eller klam? Det samme gjelder
når jeg legger hånden på pasientens panne. Jeg ønsker å vise
omsorg, men samtidig undersøker jeg pasienten. Jeg noterer fysiske
signaler som kan si meg mer om pasientens tilstand. Og når jeg
stiller pasienten et spørsmål er det ikke bare for å få et svar,
men for å finne ut
om jeg får et svar. Jeg begynte på sykepleierutdanningen som trettiåring, etter å ha
studert økonomi i flere år. Jeg ønsket meg et yrke der jeg kunne
bruke flere sider av meg selv, og forsto veldig fort at jeg hadde
valgt riktig. Samtidig oppdaget jeg ganske raskt at jeg ønsket å
spesialisere meg. Jeg hadde behov for å lære mer. Da jeg fikk jobb
på en intensivavdeling så jeg med en gang at jeg sto på terskelen
til et stort og ukjent land av kunnskap jeg hadde lyst til å
tilegne meg. Når jeg kommer på vakt, får jeg tildelt en pasient som jeg har
ansvaret for mens jeg er på jobb. Jeg får vite hva som feiler
pasienten og hvilke utfordringer som er aktuelle. Det er min
oppgave å sørge for at tiltakene realiseres. Mesteparten av tiden
er jeg ved pasientens seng. Jeg følger med på alt som skjer;
endringer i temperatur, urinproduksjon, bevegelser og lyder som kan
tyde på smerte eller ubehag. De fleste pasientene husker veldig lite av oppholdet på
intensivavdeling i ettertid. En gang hadde vi en pasient som lå her
i mange uker. Selv om han var våken mesteparten av tiden husket han
bare en ting fra oppholdet. Det var at datteren hans kom innom med
pepperkaker ved juletider. Han husket lukten. Jeg vet aldri hva en ny dag på jobb vil bringe. En rolig dag kan
fort bli hektisk med mange og travle gjøremål. Plutselig kommer
mange dårlige pasienter på en gang. De pasientene som er der i dag
er ikke nødvendigvis de samme som i morgen. Det er viktig å ha evnen til å forutse ting. Og til raskt å
kunne sette i gang riktige tiltak for å unngå eskalering av tidlige
symptomer. Kritisk skade eller sykdom setter organismens likevekt
ut av posisjon. Min oppgave er å bidra til å opprettholde denne
balansen så lenge organismen ikke selv er i stand til det. Å holde
pasienten stabil, se til at han eller hun kommer seg gjennom den
kritiske fasen. En annen viktig egenskap er å tørre å møte personer
der og da. Man må kunne forholde seg til pasienter og pårørende i
krise. Det beste med jobben er det uforutsigbare. Det er som å bevege
seg på en knappenålsspiss. Få pasientens tilværelse til å
balansere. Å vite at det er riktig å sette i gang tiltaket akkurat
nå og ikke for 30 sekunder siden. Fortalt til Susanne Dietrichson
Alder: 44
Yrke: Intensivsykepleier
Jobber: Generell intensiv, Rikshospitalet
0 Kommentarer