Ressursene må prioriteres

Liv Halvorsrud belyser i sin artikkel hjemmesykepleiens viktige forebyggende og observerende funksjon, men som det ikke tas høyde for i pasientenes vedtak. Utfordringen oppstår når de økonomiske rammene vedtaket gir ikke dekker behovet for pleie som avdekkes i den daglige oppfølgingen av pasienten. Observasjoner krever tid, i tillegg avdekkes ofte behov som krever handling. Dette utløser ekstra-arbeid og gjør at pleierne kommer i et tidspress mellom tildelt tid og faktisk medgått tid ute hos pasientene. 
Samhandlingsreformen har ført til at både hjemmesykepleien og forvaltningsenheten har fått et større ansvar for å kartlegge og utrede hjelpebehovet til den eldre kronisk syke pasienten. Det krever et tett og sømløst samarbeid å kvalitetssikre at pasientene får den hjelpen de har behov for. Et vedtak vil være en generell beskrivelse av hva slags hjelp pasienten er tildelt. Vedtaket vil derfor ikke gi et fullstendig bilde av pasientens behov, blant annet fordi pasientenes helsetilstand er i kontinuerlig endring. 
Fordi vedtaket også representerer grunnlaget for pengene hjemmesykepleien har å utføre tjenester for, vil hjemmesykepleien heller ikke ha det økonomiske grunnlaget de trenger for til enhver tid å dekke behovet ute hos pasienten. Bemanningen i hjemmesykepleien er basert på den økonomien vedtakene representerer her og nå, og vil derfor ikke ha rom i seg for å kunne gjøre noe ekstra. Dette fører til et høyere ressursbruk enn det organisasjonen har fått stilt til rådighet gjennom de samlede vedtakene.
Pasientens hjemmearena gir det rette utgangspunktet for gode observasjoner og forebyggende tiltak, pleierne må derfor få nok tid til å erverve seg kunnskap om hva pasienten trenger av tjenester.  Tid er nødvendig for å etablere et tillitsforhold som gjør samarbeid mulig mellom pasient og pleier. Pleiernes faglige vurdering og observasjoner er det som bør danne grunnlaget for et riktig og individuelt tjenestetilbud. Dette vil også kunne være med på å holde kostnadene nede, fordi vedtakene vil være spisset mot den enkelte pasients reelle behov. 
Fordi vi vet at etterspørselen på helsetjenester vil øke i fremtiden, og at fler og flere eldre plages av depresjon, er det på sin plass og spørre seg om fordelingen av økonomien mellom de ulike nivåene i Helse-Norge er rettferdig. Skal man unngå at behovet for tjenester øker på grunn av manglende oppfølging og rett tjenestetilbud, vil en omprioritering av penger være nødvendig.R