En sammensatt helsetjeneste

Hovedgrunnen til at vi må tenke litt annerledes er at diagnostisk utredning, medisinsk behandling og senere oppfølging foregår på andre måter i dag enn for 20 år siden. Flere oppgaver blir gjennomført, men på kortere tid, samtidig som kompleksiteten i diagnostikk og behandling har økt. Denne utviklingen krever et tett samarbeid mellom ulike medisinske spesialiteter og mellom ulike profesjoner. Utviklingen stiller også store krav til samarbeid på tvers av klinikker og avdelinger.
I tillegg krever samhandlingsreformen et tettere samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten, og det forventes at kommunehelsetjenesten tar hånd om en rekke oppgaver som tidligere ble utført av spesialisthelsetjenesten. 

Endringer

Raske endringer i arbeidsmåter og i arbeidsdeling gjør at man må bli flinkere til å vurdere hvor hensiktsmessige de løsningene man velger er. Endringer betyr også at helsepersonell må innstille seg på organisatoriske endringer. 
Den viktigste grunnen til raske endringer i spesialisthelsetjenesten er innføringen av mer effektive metoder i diagnostikk og behandling. Vi forventer at denne trenden fortsetter, og til og med kan forsterkes. Mye dreier seg om implementering av avansert teknologi som gjør at pasienter kan undersøkes og behandles uten å være innlagt på sykehus. Det kan for eksempel være nye noninvasive eller mindre invasive metoder som ofte medfører færre komplikasjoner og mindre bivirkninger enn tidligere metoder. 

Må planlegges

En beskrivelse av standardiserte pasientforløp skal sikre et forutsigbart, godt planlagt og vitenskapelig underbygget behandlingsforløp for den enkelte pasient. Hvert element i behandlingsforløpet skal i den grad det er mulig, ta utgangspunkt i nasjonale retningslinjer, veiledere eller andre standarder, for utredning og behandling, eller følge den vitenskapelige, dokumenterte kunnskapsfronten for den aktuelle sykdommen. I beskrivelsen av de standardiserte pasientforløpene er det viktig å inkludere alle elementene; fra pasientens første møte med fastlegen, møte med spesialisthelsetjenesten og videre oppfølging i primærhelsetjenesten.
Dersom et regionalt samarbeid er aktuelt, er det også viktig å beskrive hvordan det regionale samarbeidet bør foregå. 
For å lette forståelsen av hvordan pasientforløpene er tenkt organisert, er det viktig å beskrive dem på en systematisk og samordnet måte. Man bør derfor utvikle en grunnleggende felles mal for alle forløpene, men på en slik måte at det er mulig å legge inn tilpasninger som tar hensyn til spesielle diagnoser og typer av intervensjon som kan være aktuelle. 
Forløpene skal beskrives langs en forventet tidslinje som vil gi en overordnet og lett forståelig oversikt, og som i tillegg gjør det mulig å følge hver enkelt pasient gjennom forløpet. Beskrivelsen av forløpene skal være såpass detaljerte at innholdet i hver enkelt fase blir tydelig, og at det framgår hvilken fagkompetanse og hvilke ressurser som er nødvendig. 

Pasientforløp som metode

Til tross for nye metoder innen diagnostikk, behandling og oppfølging, er det altfor ofte slik at ny kunnskap ikke blir implementert på en hensiktsmessig og god måte. En systematisk og forutsigbar implementering av ny kunnskap i sykehuset er derfor en viktig målsetting. Samtidig må innføring av nye tiltak kombineres med en nøyaktig beskrivelse av hvordan tiltakene skal kvalitetssikres, slik at pasientsikkerheten økes, og uheldige hendelser kan forebygges.
For at de standardiserte pasientforløpene skal ha noen praktisk hensikt, må de være av høy faglig kvalitet. Det er viktig at implementeringen i klinisk arbeid foregår på en systematisk måte, med kontinuerlig monitorering og evaluering, slik at man kan foreta nødvendige justeringer og endringer. I dette arbeidet er det viktig å ha spesielt dedikerte personer; «implementeringsagenter», som kan sørge for at planene blir satt ut i livet og fulgt på en god måte. 

IKT 

«Flyten» av pasienter gjennom forløpene vil bli fulgt med et eget dataprogram som vil være en del av EPJ på sykehuset. Gjennom denne rapporteringen vil man til enhver tid vite hvor pasientene er i forløpet. I tillegg til tidsvariabelen vil man registrere resultater av utredning og behandling, hvilken utredning og behandling som er utført samt uønskete hendelser.

Vellykket implementering

En vellykket implementering vil være avhengig av en kontinuerlig oppfølging i «den spisse enden» – det vil si der pasientene til enhver tid befinner seg; for eksempel i poliklinikk, sengeområde, operasjonsstue. Hovedansvaret for implementeringen av hvert forløp vil ligge hos den som har et overordnet ansvar, også ledere av tverrfaglig team.
De tverrfaglige teamene blir satt sammen av de fagpersonene som innehar den nødvendige kompetansen for å løse de oppgavene som er definert i forløpet. Sammensetningen bør være dynamisk og bestå av personer som til enhver tid kan løse pasientenes behov.
Et eksempel på et slikt team er en sammensetting av flere legespesialister for å diagnostisere, behandle og følge opp en pasient med brystkreft. Et slikt team vil bestå av en brystkreftkirurg, patolog, radiolog og onkolog.
Et annet team i et forløp som beskriver behandling, pleie og omsorg mot livets slutt i kommunehelsetjenesten, kan bestå av hjemmesykepleier og fastlege, komplementert med bistand fra det palliative teamet på lokalsykehuset etter behov.