Passer på skatte­pengene våre

Riksrevisjonen framstår som «en frittgående sulten vaktbikkje som knurrer mot alt og alle, og som ingen tør irettesette», ifølge et notat fra tankesmien Civita.

En annen kritiker er administrerende direktør Anne-Kari Bratten i Spekter. Hun har ikke problemer med at kontroll og tilsyn er nødvendig for å hindre lovbrudd og sikre bedre offentlig ressursbruk:

– Men med nulltoleranse for feil risikerer vi at virksomheter blir mer opptatt av å unngå feil enn av å utvikle seg. Vi trenger en Riksrevisjon som passer på at fellesskapets midler blir forvaltet slik Stortinget har bestemt. Men målet må være best mulig kontroll, ikke mest mulig kontroll.

«…gjennemsee Statens Regnskaber…»

Hvem er denne 200-åringen som i dag får statlig forvaltning til mer eller mindre å legge seg flat?

Institusjonen er et direkte resultat av etableringen av staten Norge og Grunnloven av 1814. Den fastslo nemlig at Stortinget skulle «utnævne fem Revisorer, der aarligen skulle gjennemsee Statens Regnskaber…».

Den første oppgaven Riksrevisjonen – den gang Statsrevisjonen – fikk, var å revidere regnskapene til den statlige Rigsbanken. Revisjonen inneholdt en rekke kritiske merknader til regnskapsførselen, uten at det fikk alarmklokkene til å ringe.

Først året etter ble Norges største bankunderslag avdekket. Bankens daglige leder hadde bedrevet omfattende privat spekulasjon med bankens midler. Underslaget på 100 000 spesidaler utgjorde 7 prosent av statens årlige utgifter på den tida.

Korrupsjon var svært utbredt. Arven fra eneveldets økonomiske misligheter i forvaltningen var en stor utfordring for den nye staten. For de fem deltidsansatte statsrevisorene medførte det en overdreven vektlegging av regnskapsteknisk revisjon og ansvarskontroll. En detaljorientering som kom til å prege Riksrevisjonens virksomhet de første 100 år.

Fire år på etterskudd

I dag er Riksrevisjonen en av Stortingets viktigste organer for kontroll av regjering og forvaltning. Det skjer gjennom revisjon av statsregnskapet, som viser hvordan forvaltningen har brukt statens penger, og om det er i samsvar med Stortingets vedtak og forutsetninger. Slik har det ikke alltid vært.

Det første statsregnskapet for Norge som selvstendig stat kom i 1815. Først i november i 1819 mottok Statsrevisjonen regnskapet. Nærmere fire år etter at regnskapsåret var slutt. Ambisjonen til daværende Statsrevisjonen var å ha ferdigstilt revisjonsrapporten innen rimelig tid, det vil si 8–10 måneder etter regnskapsårets slutt. Denne ambisjonen ble først nådd i 1973, etter mer enn 155 års virksomhet.

Regnskap overlevert i kasser

Da Erik Larsen Kvakkestad begynte hos Riksrevisjonen i 1977, fikk han på sin første arbeidsdag overlevert 20 gule kasser som inneholdt halvårsregnskapet for vegvesenet. Kassene måtte åpnes med hammer og brekkjern. Han – med dataopplæring fra Forsvaret, erfaring som saksbehandler i Forsvarsdepartementet og økonomisjef i et amerikansk dataselskap – måtte deretter ta for seg hvert enkelt bilag og sjekke at de stemte med postene i regnskapet.

Den rutinepregete og arbeidsintensive regnskapstekniske revisjonen var en viktig del av virksomheten ved Riksrevisjonen fram til midten av 1970-årene. «Mild i form, sterk i sak» var leveregelen. Her var ingen refser.

Utad gikk Riksrevisjonen stille i dørene. Den formelle kommunikasjonen med Stortinget foregikk via Dokument 1 (årlig revisjon og kontroll for budsjettåret) som ble lagt fram hver høst. I dette dokumentet var «til observasjon» den sterkeste anmerkning. Riksrevisjonen var svært forsiktig med kritisk revisjon. Dette for å unngå anklager om å opptre som en politisk aktør.

I den såkalte Dokument 3-serien publiserer Riksrevisjonen i tillegg fortløpende rapporter om forvaltningen av statens interesser i selskaper. I fjor kom det totalt 32 rapporter.

Ny riksrevisor-rolle

Riksrevisjonens utvikling de siste 40 årene har vært bemerkelsesverdig. Fra å være et organ i skyggenes dal til å bli en media-yndling. Fra å gi kortfattete bemerkninger til å gi lange rapporter, og fra utelukkende å vurdere regnskaper til også å vurdere resultater.

Bjarne Mørk-Eidem ble Riksrevisjonens leder i 1990 og var i embetet til 2005. Han arrangerte den første pressekonferansen i forbindelse med presentasjonen av Riksrevisjonens viktigste dokumenter. Det skjedde allerede høsten 1990.

Aktiv markedsføring, tilrettelegging og spissing av konklusjoner overfor media hadde til da vært uhørt. Mørk-Eidem etablerte en ny riksrevisor-rolle, som et kjent ansikt i media og som offentlig refser. Den økte oppmerksomheten rundt Riksrevisjonens innspill ble etter hvert møtt med kritiske røster. Forvaltningen fryktet at den økte vekten på forvaltningsrevisjon truet deres integritet. En annen innvending var at korrespondansen mellom Riksrevisjonen og departementene ble allment tilgjengelig før revisjonen var gjennomført og konklusjonene trukket. Men det stoppet ikke Riksrevisjonen.

Mørk-Eidem var også drivkraften bak opprettelsen av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité i 1993. Dette som et ledd i å styrke den parlamentariske kontrollen. Riksrevisjonen har seinere vært den viktigste leverandøren av saker til kontroll- og konstitusjonskomiteen gjennom løpende oversendelser av ulike rapporter.

I løpet av 1990-årene gjennomgikk Riksrevisjonen større endringer enn de foregående 70 år. Riksrevisjonen gikk fra «mild i form, sterk i sak» til «riksrefser».

I årene 2006 til 2013 ble 28 ulike departementer, statsråder, sektorer, etater, offentlig ordninger og politiske prosjekter, med medienes ord «slaktet» av Riksrevisjonen. Institusjonen fant det ikke lenger riktig å pakke kritikken inn i et revisjonsfaglig stammespråk.

Møter økt kritikk

Fra å ha levde et liv i skyggenes dal, framstår den 200 år gamle Riksrevisjonen i dag som en mektig institusjon i norsk politikk og forvaltning. For mektig mener flere.

I et nylig publisert blogginnlegg skriver direktør Øystein Børmer i Direktoratet for økonomistyring (DFØ):

– Jeg har inntrykk av at det i deler av staten er blitt for stor grad av automatikk i at påpekninger fra Riksrevisjonen skal følges opp. Kritiske funn skal selvsagt tas tak i umiddelbart, men mye må betraktes som innspill til videreutvikling som bør veies opp mot mange andre gode tiltak. Det er viktig å vurdere hva som er viktigst, oppfølging av påpekninger fra Riksrevisjonen eller andre tiltak. Og disse vurderingene ligger ikke til Riksrevisjonen.