Marianne Larsen er seniorrådgiver/klinisk spesialist i psykiatrisk sykepleie. Jobber ved Statens Barnehus Oslo.

– Jeg hadde nattevakt på intensivavdelingen på Aker sykehus på nyttårsaften (tror det var i 1989 eller 1990). Jeg var ung, tenkte nok ikke like grundig gjennom konsekvenser som jeg ville gjort i dag. Vi var en gjeng på vakt som hadde forventet at det skulle bli en natt med litt action, men det viste seg å bli en sjeldent stille vakt. I løpet av natten diktet vi opp noen fiktive pasienter; det var han som fikk en rakett i øyet, hun som fikk en rakett opp under kjolen slik at nylonstrømpene smeltet osv. Den gang var det papirjournal, så vi laget falske navn på pasienten, opprettet journaler og gjorde store anstrengelser for å lure neste skift. Vi fikk en underholdende rapport 1. nyttårsdag morgen, og spøken ble dratt videre av dagvaktene til neste vaktskifte – inntil ledelsen over nyttår tydelig gav uttrykk for at de ikke syntes spøken var like morsomt.

Einar Seierstad er sykepleier og rådgiver. Jobber i HivNorge i Oslo.

– Julen er ofte forbundet med tradisjoner, familie og høye forventninger til å ha det hyggelig og være glad. Min erfaring er at i Norge er vi spesielt opptatt av juletradisjoner og å feire jul med nærmeste familie. I jobben min som psykiatrisk sykepleier møter jeg imidlertid mennesker som kan ha vonde minner fra julen, eller som av ulike grunner ikke lenger har kontakt med familien sin. Jeg har jobbet mange juler hvor jeg har feiret med pasientene på avdelingen. I starten ønsket jeg ikke å jobbe i julen, siden jeg da gikk glipp av tradisjonene med familien min. Men å feire jul på avdelingen er kanskje noe av de fineste juleminnene jeg har. Det kjennes kanskje mer naturlig å snakke om såre tema som relasjoner til familie og andre, eller religion og tro. Å kunne være sammen med mennesker hvor julen er forbundet med noe sårt og vanskelig, og kanskje gjøre den litt finere, gjør at julen blir ekstra spesiell.

Elle Sara Pulk er kreftsykepleier. Jobber som kreftkoordinator i Kautokeino kommune.

– Det må være da jeg var vikar i hjemmesykepleien en kveldsvakt på julaften. Det overrasket meg å se hvor mange som var helt alene på julekvelden. Veldig mange av pasientene hadde dratt på besøk til nære og kjære, og mange av de hadde derfor ikke behov for tilsyn av hjemmesykepleien. Det frigjorde mer tid, så jeg kunne ta meg god tid hos de pasientene som var helt alene. Noen av pasientene lå i mørket og i stillhet da jeg kom. Jeg syntes det var ganske trist. Selv kommer jeg fra et hjem med sterke juletradisjoner, der vi er sammen på julaften og nyter god mat. Midt opp i det triste med ensomhet, tenker jeg jeg tilbake på at det var utrolig godt å kunne være et lysglimt for disse pasientene som var alene. Den viktigste sykepleieroppgaven min den julekvelden, var å være til stede og å snakke med pasientene.