Sola over Moria

Jeg hørte Trygve Skaug sin sterke og fine låt “Sola over Moria” første gang da jeg var på konsert med ham på Byscenen i Trondheim i år. Først og fremst var jeg ekstatisk over å kunne gå på konsert igjen, live, sammen med andre folk! Det har vært en vår som har vært mye preget av å holde avstand, men også av å holde sammen! 

Det gikk nøyaktig en uke fra konserten til jeg fikk utkalling til EMT-teamet og Oppdrag Moria. Selv om jeg kunne kjenne på mine egne følelser av både omsorg og fortvilelse ovenfor barna i Moria da jeg hørte låta, kunne jeg ikke i min villeste fantasi forestille meg hvordan livet i en flyktningleir var før jeg kom hit og opplevde det selv. 

Skaug synger om Sofia i Moria som har bursdag, og alt hun får er nok en dag i utrygghet og uvisshet. Her nede feirer ikke barna bursdag. De aller fleste, både barn og voksne, vet ikke når de har bursdag, bare omtrent hvor gamle de er. Det viktigste for dem er å finne ut om de får neste måltid, om de får vasket seg med rent vann og om de klarer å holde familien sin samlet og trygg. 

Det er lett å bli grepet av fortvilelse og håpløshet - og alle som har blitt grepet av fortvilelse og håpløshet noen gang, vet at man ikke klarer å være på sitt beste akkurat da. Akkurat sånn er det for alle her, alle som bor i flyktningleiren, og alle som er her for å gjøre sitt beste for å hjelpe dem. Jeg vet godt at jeg gjør jobben min best når jeg har det godt i meg selv og ikke blir overmannet av alle tanker og følelser av fortvilelse og håpløshet. Akkurat det synes jeg dette teamet er utrolig god på, å finne balansen mellom å bry seg og kjenne medmenneskelighet og omsorg for dem som vi skal hjelpe, samtidig som vi kan gjøre jobben godt og effektivt, for å hjelpe flest mulig med det vi kan bidra med. 

På mange måter er det akkurat det samme som skjer hjemme. Helsepersonell står daglig i ulike situasjoner hvor en føler at en ikke får gjort nok. At vi ikke har nok ressurser, nok tid, gode nok tilbud til de som trenger det. Vi kan rope høyt om alt som er urettferdig - og vi skal si tydelig fra i de rette kanaler, dokumentere mangler og mene noe om hva som trengs for å skape et bedre helsevesen og et bedre og mer rettferdig samfunn. Men det skjer ingenting om vi bare tenker på det hele tiden, eller skriver aggressive kommentarer på ulike innlegg i sosiale medier. Det er ikke der endringene skjer. Vi må, hver og en av oss, se etter hva VI kan gjøre i vårt eget liv og i vår egen hverdag, for å skape en bedre verden.

Selv her nede, hvor de fleste sine liv er preget av frykt og lidelse, er vi daglig vitne til mennesker som tar vare på hverandre, stiller opp når det trengs og gir omsorg og varme til de mest sårbare, som ikke har sine aller nærmeste rundt seg lenger. Det er rørende å få ta del i sånne øyeblikk av medmenneskelighet, selv i en uforståelig krevende situasjon. Vi møter takknemlighet og varme, og noen ganger stopper alt opp når det blåses såpebobler og frydefull barnelatter fyller teltet. Da er det håp.


 “Vi skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer oss selv” sa Arnulf Øverland på 30-tallet, før krigen. Dette er mitt tredje oppdrag med Nor EMT på de siste 10 månedene. Jeg har jobbet på Samoa under meslingepidemien, i Bergamo under det verste Covid-19 utbruddet og nå i en flyktningleir på Lesvos hvor alle har mistet alt, på nytt. Det som slår meg er at vi mennesker er ganske like. Om det er lille Faafatai på Samoa, Guiseppe i Italia, Mohammed på Lesvos eller Olga i Trondheim jeg møter, så trenger alle trygge rammer og omsorg når krise og sykdom rammer en. 

Siden jeg er så heldig å være født i Norge, og har en trygg og forutsigbar hverdag, har jeg muligheten til å dele mer av min tid, omsorg og ressurser med dem som trenger det - enn de som har nok med å komme seg gjennom dagen og bare overleve. Derfor er det min plikt som medmenneske å lære mer om hvordan andre mennesker i verden har det - og bidra der jeg kan, når jeg kan. Alle kan gjøre noe for noen, og noen kan gjøre mye for mange - men hver og en av oss må begynne med seg selv. 
Akkurat nå står sola opp i Moria, og alt jeg får er nok en dag - som jeg skal bruke til å gjøre det jeg kan for de jeg møter akkurat denne dagen.