Mitt møte med Bergamo, Italia

I kveld er det seks døgn siden jeg la meg i denne sengen for aller første gang. Da hadde jeg i løpet av tre dager fått beskjed om at jeg var kalt ut på oppdrag.

Jeg skled ned fra fjellet på ski, avklarte med alle som måtte avklares med, forberedt det som kunne forberedes på et par dager på Starum, pakket og reiste fra familien. Jeg reiste til Lombardia hvor vi ble fraktet til vårt nye jobbsted for de neste fire ukene; Ospedale Bolognini!

En krigssone

De siste ukene har vært som en krigssone. Koronaviruset har herjet fritt og slått til – hardt og brutalt – uten at noen fikk tid til å forberede seg. De har opplevd det vi hjemme har fryktet og satt i gang inngripende tiltak for å unngå. Jeg kjenner at jeg umiddelbart blir veldig glad for at Norge har valgt en sånn strategi.

Det italienske sykehuset minner mye om forholdene hjemme i Norge. Det gjør det ekstra skremmende – at dette også kunne ha skjedd hjemme i trygge, lille Norge.

Et helt område er hardt rammet

Vi er plassert på ulike avdelinger på sykehuset, selv om de aller fleste avdelingene nå behandler den samme pasientgruppen – covid-19-pasientene. Og dem er det mange av her! Dette grusomme og uforutsigbare viruset har herjet vilt her nede, og sykehuset har gjort en omorganisering intet mindre enn imponerende på kort tid.

Alle vi møter er rammet på en eller annen måte privat, men de har fortsatt å gå på jobb fordi det har vært behov for dem. Når vi spør om familien deres og om noen av deres egne har blitt syke, blir de alvorlige og tårene presser på. Så går de videre til neste oppgave. Til neste pasient.

Å møte døden alene

Å være syk med og dø av covid-19 er ekstra vanskelig fordi man ikke får ha sine nærmeste rundt seg. Både vi og de lokale sykepleierne steller godt med pasientene. De får god pleie, mat, oksygen i alle mulige former, medisiner og noen ganger bare lindring hvis den tid kommer. Men det er mange pasienter, og vi kan ikke være alle steder samtidig.

De små stundene hvor vi kan være litt ved sengen, formidle tilstedeværelse og omsorg så godt det lar seg gjøre med bare øynene bak brillene, fordi resten av oss er tildekket med smittevernutstyr, er gull verdt. Flere ganger har jeg tatt meg selv i å telle respirasjonsfrekvensen i både to og tre minutter bare for å få litt ekstra tid med pasientene slik at de kan føle seg litt mindre alene og med en varm hånd på brystet.

Som den korte og rørende stunden da en av mine pasienter fikk vinke til, og se sine nærmeste, på en liten iPad-skjerm gjennom to lag plastfolie som var tullet rundt skjermen. Han fikk se sine nærmeste – kanskje – for siste gang. På veggen, rett foran sengen, hang det en tegning av en medalje, og under tegningen sto det skrevet «il miglior nonno del mondo»: Verdens beste bestefar!

Stolt sykepleier

Det er overveldende å være her og se krisen på nært hold. Heldigvis har vi et sterkt og stødig team med en varm og trygg ledelse og et støtteapparat som tar godt vare på oss slik at vi kan ta vare på dem vi møter på sykehuset – både pasienter og personalet. 

Jeg er så stolt over å være med i dette teamet som kan bidra i kriser som dette, og av å være fra Norge som bidrar når andre trenger hjelp mer enn oss – og ikke minst er jeg stolt av å være sykepleier. Jeg har verdens beste jobb!