Si ifra med den klareste stemmen du har!

Det var 1. mai, og planen var å støtte bunadsgeriljaen sitt arrangement i Trondheim, men siden jeg satt streikefast i nord mellom oppdrag, ble det babykosbesøk og gode samtaler i stedet denne 1. mai.

Men jeg ble sittende og tenke over alle de kampene som har blitt utkjempet gjennom årenes løp for at jeg skal ha en trygg og god arbeidsplass hvor mine rettigheter (som slett ikke alltid har vært der, eller kom av seg selv) blir ivaretatt.

Historien om Rosa Parks

Jeg hørte historien om Rosa Parks for mange år siden. Om den lille, fargede damen fra Alabama som nektet å reise seg fra setet på bussen for at en hvit mann skulle få sitte. Hun ble arrestert og måtte betale en bot. Denne hendelsen ble også symbolet på kampen mot raseskillet i USA på 50-tallet. Høyesterett besluttet (etter en massiv boikott av bussene i Montgomery under ledelse av Martin Luther King) til slutt at raseskillet på bussene var grunnlovsstridig.

Da denne historien kom opp igjen i en samtale nylig, ble det snakk om Rosa Parks sin historie før denne hendelsen på bussen. Hun hadde i mange år kjempet mot raseskillet og engasjert seg, gjort forsøk på å protestere og argumentert.

Vi må ikke resignere

Hva om Rosa Parks da hadde tenkt at hun ikke ble hørt og sluttet å si ifra …?

For meg ble dette en påminnelse om at om man ikke blir hørt første gang, andre gang eller tredje gang, må vi ikke resignere og slutte å si ifra om det er noe som er urettferdig og viktig for oss!

Urett og skjevfordelinger strider mot det som ligger godt forankret i vår naturlige sunne fornuft, nemlig rettferdighet. Dersom saken vår er god, må vi ikke slutte å si ifra. Men vi må snakke når vi har et klart hode, ikke når det renner over fordi vi har holdt igjen altfor lenge.

For å vite hva som virkelig betyr noe for oss, og å kunne velge våre kamper, må vi tilstrebe å ha et klart sinn. For når hodet er fullt av støy, virker alt like viktig, og det er vanskelig å sortere hva som er sunn fornuft oppi det hele. Et klart sinn får vi når vi søker perspektiv og når vi ser det hele litt på avstand.

Altfor snille gutter og jenter

Min mening er at altfor mange sykepleiere er snille gutter og jenter som holder tilbake av ulike årsaker. Noen ganger er det fordi vi ikke vil lage støy og andre ganger er det fordi vi er feige. Og av og til er det fordi vi rett og slett er slitne, og fordi vi tror vi ikke blir hørt.

Faktum er at man blir mye mer sliten av å tenke på dette uten å si ifra, «tutre» om det i korridorene, eller på pauserommet. Da kommer ikke våre meninger noen vei, eller får noen effekt annet enn at vi kjenner frustrasjon og oppgitthet.

Vi må tørre å stå for det vi mener, og vi må snakke i de riktige fora på en saklig måte før det renner over. Først da kan vi vurdere om vi blir hørt eller ikke!

Og blir vi ikke hørt første gang, eller andre gang … da kan vi tenke på Rosa Parks som nok sa ifra mange ganger før hennes mulighet til å utgjøre en forskjell dukket opp. Og da var hun der, klar til å si ifra igjen – heldigvis!

Fremtidens helsevesen

Sykepleiere, leger og andre som jobber tett opp mot pasientene, har nok aller best grunnlag for å si noe om hva som kreves for å ivareta pasienter på en god måte. Og denne stemmen må bli hørt når vi skal diskutere fremtidens Helse-Norge. Da er det viktig at vi har et klart hode og ikke bruker kreftene våre på å «tutre i gangene», men at vi snakker i de arenaer vi skal bli hørt. Og at dette gjøres på en måte som gjør at vi blir lyttet til.

Problemet er ikke at de eldre blir eldre og flere. Problemet er at vi ikke har en god nok plan for hvordan vi skal ivareta og gi tilbake til dem som har bygget landet vårt og kjempet for våre rettigheter, slik at vi kan være trygge og si ifra!