Ensomhet i stillhetens tid

Ensomhet og delvis sosial isolasjon er en økende folkesykdom i Norge, blant mange. Bak fasaden står det slettes ikke bare bra til hos alle. I landet som har alt for de fleste, er det flere enn dem en vanligvis tenker på som utsatt, som er utelatt. Kontakt og menneskelig selskap er mer – og noe annet – enn bilder på en flat fjernsynsskjerm.

Det er ikke lenge siden landet ble sjarmert av den oppegående, men akk så ensomme, gamle damen som ikke lenger hadde venner. Vennene var døde, og hun levde videre med fjernsynet som eneste gjest. Etter oppslag i mediene snudde alt, og nå er besøksvenner på plass – også for henne.Og seg selv.

For det er slik det hele kan endres, for alle. I menneskelig kontakt er det ikke bare en mottaker og en avsender. Budskap går på tvers mellom deltakere i enhver menneskelig kontakt. Og særlig når selve målet er å møte andre og hverandre.

Høytider er de vanskeligste tidene å komme seg igjennom for den som ikke har stort nettverk og familie, for dem som sliter med åpenhet om egen psyke og for dem som ikke finner samhold og kos i stillhetens tid. De er det mange av. Kognisjonen er litt ujevnt fordelt.

I norske sykehjem er demens en tilstand som preger de aller fleste beboere. I tillegg er det stadig flere enslige hjemmeboende som trenger assistanse fra kommunehelsetjenesten. I høytider er det færre hjelpere – profesjonelle og private. Og det er færre kjente medarbeidere som skal utgjøre kontakten med dem som alltid glemmer det meste, og sin neste.

Vi er mange som har mye å henge tankene i når stillheten senker seg. Heldig er den som har noen å dele stille kvalitetstid med. Dagens lille høydepunkt for andre kan være det pusterommet du har til overs på din vei til neste gjøremål.

Tid er relativt. I stillhetens tid kan den skrike for høyt for mange.