Kjære minister av ett eller annet slag

Først av alt – takk for jobben du gjør! Og så har jeg har et råd til deg, minister. Ikke fordi jeg forventer at du skal høre på lille meg. Men det er jo lov å prøve.

Mitt råd til deg er at jeg anbefaler deg å våkne opp før du blir syk. For den dagen du blir alvorlig syk kan det hende du mister sjansen til å være minister igjen. Og fra den dagen du blir sykemeldt som minister, kan det hende du aldri mer får så mye makt igjen. Aldri mer. Så bruk tiden godt, minister, du har kanskje mer makt nå enn det du er klar over.

Pakkeforløp er et ord som etter hvert er blitt velkjent i helsevesenet – i Norden i alle fall. Pakkepasienten skal ideelt sett aldri falle ned mellom to disker, aldri falle ut av postbilen, og heller aldri komme frem til feil adresse. Nei, pakkepasienten skal fraktes trygt mellom instanser og nivåer fra a til å.

Tror du minister, at pakken alltid kommer til å? Eller betyr å-en slutten på livet? Og skal pakken parkeres på å? Fungerer pakkeforløpet godt for pasienten, eller fungerer det best for systemet?

Jeg har en mistanke, og litt mer enn en mistanke, om at rehabilitering ikke er godt nok integrert i pakkeforløpene. Og jeg har en mistanke om at rehabilitering rett og slett er fraværende i en del av pakkeforløpene. Da kan pakken falle hardt og brutalt ned mellom to disker, og forhåpentligvis er det noen som oppdager at den ligger der. Dessverre ligger noen pakker veldig lenge på gulvet uten at de blir funnet.

Så før du blir syk, minister, tenk gjennom dette:

Dersom du får en kreftdiagnose, blir operert, erklært frisk, begynner å jobbe igjen, og 2 måneder senere kollapser – hva håper du da på? Å fort bli frisk igjen og kunne fortsette som minister? Lykke til! For å klare det, kan det hende du trenger dette:

Litt mer guts enn det en kan forvente av en person som nettopp har kollapset

En superfastlege som har kunnskap om følgende:

• Seneffekter etter kreft.
• Spesialister som du kan henvises til, og som han/hun er tøff nok til henvise til.
• Hvordan henvisning til rehabilitering fungerer – noe mange fastleger dessverre ikke har kunnskap om.
• Hvordan et forløp med fatigue/trøtthet etter kreft fungerer, og hvordan det er best å begynne å jobbe med fatigue/trøtthet.
• Et NAVkontor som har kunnskap om kreft og fatigue/trøtthet, og hvordan en slik person kan nærme seg arbeidsplassen sin på en klok måte, og som evner å se deg bak paragrafene.
• Et regelverk som fungerer for akkurat deg.
• En kreftavdeling på ditt sykehus som gir god tverrfaglig oppfølging.
• Pårørende som har guts til å stå på sammen med deg.
• Et helsevesen/andre rundt deg, som klarer å ivareta dine behov fysisk, psykisk, eksistensielt og sosialt.
• En kreftkoordinator som kan hjelpe deg å manøvrere deg frem i denne labyrinten.

Det kan godt hende at dette vil fungere svært bra for deg. Men dersom du som minister hadde sjekket opp i hvordan dette fungerer i vårt ganske land (noe du kanskje har?), hadde du nok sett ulike sider av denne saken. Jeg tenker at du har FLAX dersom alt dette fungerer for deg den dagen du eventuelt blir syk i din kommune og i ditt helseforetak.

Holistisk/helhetlig tenkning der det eksistensielle, sosiale, fysiske og psykiske blir ivaretatt – det kan du drømme om å få på et brett. På min arbeidsplass jobber vi med dette, og vi ønsker å tilby dette på et brett – pasientene som er her får vurdere i hvilken grad vi lykkes med det. Men jeg mener det er en mangel i vårt helsevesen – at noen kan klare å ivareta alle dimensjoner. Kanskje er det et drømmeslott. Dersom en etat/instans kun klarer å ivareta det fysiske – så tenker jeg det bare skulle mangle at de ikke henviser til andre etater/instanser som kan ivareta de øvrige dimensjonene. Dream on.

Mye er bra i vårt vestlige rike velferdssamfunn, og det er lurt å tenke positivt og se det som er bra. Mye bra blir også gjort rundt omkring i kommunene – Helsekonferansen 2018 ga mange gode eksempler på det.

Vi må ha et samfunn som ivaretar alle dem som aldri ble friske, men som overlevde, som aldri klarer å jobbe som minister, men som trenger et jevnlig arbeidslivs-pust – for eksempel en 20 % stilling. Vi trenger tilbud om helhetlig tverrfaglig spesialisert rehabilitering, som kan ivareta slike pasienter som en del av et sømløst forløp. Dette behovet minker ikke i takt med politikernes interesse – sorry, altså – det går motsatt vei – det ØKER.

Vi trenger ministre som ser at et sømløst forløpet ikke nødvendigvis stopper ved å – men for enkelte fortsetter resten av livet. Vi trenger spisskompetanse kombinert med bredde-kompetanse, vi trenger en solid distriktsvennlig akuttberedskap (i Nord-Norge og i resten av landet), vi trenger kreftkoordinatorer i alle kommuner (gjerne pålagt, ellers blir det nedprioritert i mange kommuner, noe mange dessverre allerede har gjort), vi trenger god nok bemanning til at kvaliteten over helsetjenesten er god og vi trenger ledere som leder og bruker sine ressurser klokt. Dersom kreftoverlevere skal leve hele livet, og gjerne danse hele livet, så trengs det mer spisskompetanse enn det vi har mange steder per i dag.

Bestemmelser og økonomiske rammer henger dessverre ikke nødvendigvis sammen med virkeligheten – det kan dessverre være motsatt proporsjonalt. Og hvis vi i tillegg skal ta høyde for en eldrebølge, er det på tide å få på plass flere svømmedyktige sykepleiere og andre helsearbeidere, men også sørge for at de ressursene vi har blir brukt hensiktsmessig.

Jeg håper du holder deg frisk, minister, og god sommer!