Samhandlingsreformen og kommunen, fungerer den i praksis?

Nå er det fem år siden den fantastiske samhandlingsformen trådte i kraft. En reform som i korte trekk blant annetskal bidra til kortere liggetid på sykehus og mer ansvar for oppfølging og forebygging i kommunen. Samt at kommunen og sykehuset skal jobbe tettere sammen. Men hvor godt fungerer samhandlingsreformen i praksis? Det finnes tilfeller der legene har blitt presset til å skrive ut pasientene for tidlig, og vi som jobber på sykehjem har vært nødt til å re-innlegge pasientene. Fordi vi mangler kompetansen og bemanningen til å gi dem adekvat behandling. I slike situasjoner taper alle, men mest av alt taper pasienten, som opplever å bli en kasteball mellom kommune og sykehus. Var i det hele tatt kommune-Norge forberedt på takle mer komplekse pasienter med mer utfordrende og avanserte medisinske behov?

Min erfaring er det dessverre at mange kommuner ikke er godt nok forberedt, verken når det gjelder kompetanse eller bemanning… og dette 5 år etter samhandlingsreformen trådte i kraft. Det er for dårlig! Et eksempel er pasienter som trenger intravenøs væske- og/eller antibiotikabehandling. Jeg vet om institusjoner der utstyr, prosedyrer og rutiner ikke er integrert for denne type behandling. En behandling som i mine øyne ikke er spesielt avansert, eller vanskelig å gjennomføre. Men miljøet rundt oss sykepleiere må være tilrettelagt for at vi skal kunne gjennomføre den. Hvorfor finnes det da institusjoner som ikke har tilrettelagt for denne type behandling? Det er meget frustrerende å måtte grave dypt, i et bortgjemt lager, i håp om å finne et infusjonssett. Her har ledelsen et ansvar, et ansvar som er blitt forsømt…? Eller er tilfellet at ledelsen mangler kompetanse om hva slags type behandling som ytes på sykehjemmet, og hva slags ressurser, utstyr og miljø som trengs for at denne behandlingen skal ytes i tråd med gjeldene retningslinjer?

I tillegg til at jeg tror ledelsen trenger økt kompetanse, så er det mange sykepleiere med flere års erfaring i kommunen, som også trenger litt oppfriskning og faglig påfyll i forbindelse med det ansvaret samhandlingsreformen pålegger kommunene.

Et annet åpenbart problem er bemanningssituasjonen i kommunen. Bemanningssituasjonen har vært oppe til debatt i flere år, og det skrives stadig kronikker, innlegg m.m., etterfulgt av flere falske lovnader fra politikere som skal stille til valg/gjenvalg. Hvor er viljen til å handle, eller er politikerne rett og slett handlingslammet… ? Situasjonen vokser seg større og mer alvorlig, politikerne og lederne må handle nå!

En plass jeg har arbeidet var bemanningen så marginal, at dersom en pasient fikk et illebefinnende eller falt, gikk ikke «kabalen opp». Da måtte ressursene vi hadde til rådighet prioriteres mot pasienten som hadde falt. Konsekvensen av denne prioriteringen var at andre pasienter ikke fikk den helsehjelpen de hadde behov for… i form av for eksempel et sårstell, hjelp til mating o.l. Ved denne institusjonen det ikke mulighet for noe «ekstra». Mine kolleger og jeg hadde lange dager med sulten mage og blærespreng, og ikke minst dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet for en jobb som kunne blitt bedre gjort, dersom man hadde hatt økt bemanningen. Tiden strakk ikke til. Mine kolleger og jeg skrev ofte avvik og uttrykte vår bekymring til avdelingsleder, dog hjelper det lite når avdelingslederen blir bundet av et snevert budsjett og blir stående uten handlingsrom.

På den andre siden har jeg jobbet i kommuner som får «kabalen til å gå opp». Der bemanningen er tilstrekkelig, der det er nok sykepleiere og pasientens grunnleggende behov blir tilfredsstillende dekket. Der alle får den helsehjelpen de behøver og mine kolleger og jeg fikk en ordentlig matpause. Hvorfor får noen kommuner det til, mens andre feiler? Jeg tror at i de kommunene som får det til, har politikerne og ledelsen turt å satse på eldreomsorg. Lederne har lyttet til sine ansatte, samt ledelsen på avdelingsnivå. Ledelsen har vært god, fordi lederne har hatt kompetanse og innsikt i hvordan den daglige hverdagen på et offentlig sykehjem er. I tillegg har disse institusjonene hatt gode rutiner og retningslinjer for f.eks. som nevnt tidligere væske- og/eller antibiotikabehandling, i stor kontrast til de kommunene som feiler!

Helseinstitusjoner kan ikke driftes som en vanlig bedrift! Vi som er helsepersonell sparer alt vi kan, planlegger dagen til detalj, og er så effektive vi kan. Men vi klarer ikke å løpe fortere! Vi trenger økte budsjetter og nye investeringer i ny kompetanse, bemanning, materiell og utstyr. Jeg har sagt det før, og sier det igjen; å yte god helsehjelp er kostbart. Dog er det også kostbart å miste sine ansatte ut i sykemeldinger for eksempel på grunn av økt press på jobb. Å øke budsjettene og forebygge sykemeldinger må da være mer lønnsomt på sikt?

Nå har vi et valg for døren, og denne gangen håper jeg at politikerne klarer å overholde sine løfter om et bedre helsevesen for oss alle; for pasient, pårørende og helsepersonell.