Deltidsprinsesser får som fortjent

Når sola skinner og varmen inviterer deg ut i naturen er det godt å leve. Har man fri fra arbeid og kan styre dagen sin selv er det enda bedre. Da råder man fullt og helt over hva man velger å gjøre. Man kan stå opp når man vil, og ta en sein frokost om det faller seg slik.

Det er få av disse dagene når man er heltidsansatt. Da blir det en og annen fridag en gang i blant midt i uka der ukeslutt ender med arbeidshelg. Det er ikke uvanlig at det er få som har heltid, og det gjør det enda tyngre å arbeide i hel stilling. Man bærer kontinuiteten på avdelingen og ansvaret med arbeidsmengden kan kjennes tyngende for mange. Fra arbeidsgivers side verdsettes dem riktignok høyere enn deltidsarbeideren etter som de alltid er der og tar et stort ansvar for driften. Pusterommene er få, men de er høyt skattet og vernes med omhu.

Tuftet på deltid

Norsk offentlig helsevesen er tuftet på deltid, og flertallet av dem som arbeider der er kvinner. Derfor rammes også kvinner hardest.

Helsefagyrkene er tunge arbeidsliv både psykisk og fysisk, og også et givende og meningsfullt arbeid. Det har et mangfold av fasetter. Man er med mennesker fra begynnelsen til utgangen av livet. Det er et formidabelt ansvar man har som utøver av sykepleie. Gjør man feil kan konsekvensen i verste fall være fatal. Det krever kompetanse, egnethet og ikke minst en indre kraft med pågangsmot for å bli værende lenge i helseyrkene.

Deltiden som er dominerende for dem som arbeider pasientnært, er både frivillig og ufrivillig.

Ufrivillig deltid

For dem som har ufrivillig deltid og ønsker en høyere stillingsandel er det en evig kamp for å få økt sin stilling. De shopper vakter og har liten eller ingen forutsigbarhet på verken lønn eller fritid. De har i utgangspunktet takket ja til deltid og det blir det som oftest dogså i fremtiden. Fortrinnsrett har de når det lyses ut stillinger, men det hjelper lite når de aller fleste av deres kolleger har akkurat det samme. Køen er lang og du rykker stadig lenger bak i rekka. Arbeidsgiver ønsker nemlig fleksibilitet der de har utfordringer med å få dekket inn helger, og det gjør at det vegrer seg for å lyse ut hele stillinger. Å få en opphopning av kompetent personale midt i uka er tydeligvis skrekken sett fra den siden av bordet. Kostnadskontroll opp og ned i mente er det som trumfer.

Frivillig deltid

Andre igjen har deltid fordi de har omsorgsansvar eller ikke har helse til å arbeide fullt. Det er et valg som er fullt ut akseptabelt og de deltar med den arbeidsevnen de har.

Deretter har man dem som velger deltid av bekvemmelighetshensyn. Det passer dem best av ulike grunner. De kan kanskje ha det romslig økonomisk fordi en ektefelle tjener så godt at man selv ikke har behov for å delta i arbeidslivet fullt ut. De kan ta ekstra vakter når det faller seg slik at det passer inn i hverdagen, eller velger å la det være. Fritid har de nok av og de pludrer i vei med sysler de kan putte inn i ukas mange timer.

Delta i fellesskapet

Det kan synes som om de velger å melde seg ut av det ansvaret de har for å bidra til at statskassa fylles opp av skattepenger som skal gå til vårt alles fellesskap.

Hva som er styrende for deres motivasjon til å velge vekk større deltakelse aner jeg ikke. Velferdsstaten som er en garantist for samfunnets medlemmer når de har behov for hjelp, er avhengig av at vi bidrar i fellesskap med skatteinntekter. Alt som kommer inn i potten skal fordeles ut igjen rimelig rettferdig. At noen setter seg selv i en kategori der de mener at de skal ha fulle rettigheter, men innsatsen min vil være minimal er underlig.

Å delta på en felleslunsj der alle tar med seg noe til bords for så å dele, er de fleste kjent med. Den som gjentakende stiller kun for å spise uten å bidra med noe som skal på bordet, vil ganske snart bli reagert på. Er det mindre på bordet blir det mindre på alle og vi godtar ikke gratispassasjerer i lengden.

Dreier seg om livslange konsekvenser

Når det handler om frivillig deltid er det nærmest et ikke-tema.

Da snakker vi om helt andre summer som dreier seg om livslange konsekvenser for mange der vi alle får mindre å rutte med grunnet heller mager innsats i dugnadsarbeidet.

Hvor vidt det er bevisst skal være usagt.

Vi går nå inn i en fremtid der relativt færre er yrkesaktive enn tidligere. Barn og ungdom kan ikke arbeide og bidrar ikke med skatteinntekter. Eldre ute av arbeid blir flere og lever betydelig lenger enn tidligere. De rekker også med sin lange levealder å få flere sykdommer/tilstander enn tidligere og det koster.

Derfor blir det de resterende yrkesaktive som skal bære utgiftene for alle dem som ikke er i arbeid, og da må vi kanskje både arbeide til vi er eldre enn hva som nå er normal pensjonsalder, og bidra med økte skatteinntekter for å håndtere utgiftene.

Et skattebasert fellesskapsprosjekt

Det norske velferdssamfunnet er et skattebasert fellesskapsprosjekt der vi alle må delta maksimalt i dugnaden.

Livet skjer med de fleste av oss på et eller annet tidspunkt. Vi rammes av sykdom og plager, samlivsbrudd, ektefelle som faller fra og arbeidsledighet m.m

Å tro at man er unik og skjermet fra omverdenen er i beste fall naivt. Alle blir før eller siden satt på prøve, og da har man ikke mye å stille opp med for å berge seg selv hvis man utelukkende har satsa på halv stilling for å kunne bare være seg selv når det passet en.

NAV blir nær, og livslønna blir skral uten noen andre enn deg selv som får inn inntekt.

Alderspensjonen er, etter den nye pensjonsloven trådte i kraft, sørgelig for oss som er kommet til verden midt på 60-tallet, og for dem med lav stilling bare tragisk. Det blir nærmest som fattigkassa å regne når den tid kommer.

På tide å våkne

Blir man langtidssykmeldt svir det enda mer. Slik kunne man fortsette i lange baner, men dem som ikke våkner får heller erfare det selv. Vil man ikke hjelpes er det lite andre kan bidra med for å åpne øynene til dem som ikke vil.

Dere som har frivillig deltid bør våkne så fort som det overhodet er mulig. Ta deres samfunnsansvar og ikke gi Spekters leder Anne-Kari Bratten rett i sin harselering av oss da hun ytret at sykepleiere var kaffe latte-drikkende mødre som frekventerer Sats hyppigere enn de drar adgangskortet på jobb.

Den var nedlatende og umusikalsk fra hennes side og det ble opprør blant vår stand. Hun har imidlertid noe rett i at noen av oss velger bort full deltagelse i arbeidslivet av bekvemmelighetsårsaker.

Det kan dere som jobber frivillig deltid gjøre noe med. Dere kan bidra til å ta betydelig større samfunnsansvar. Dere kan  bli selvstendige og økonomisk uavhengige kvinner. Dere bør og kan stå støtt aleine. Dere kan nemlig ikke forsørge dere selv når tiden for å gå av med pensjon kommer. Det kan kanskje fremstå som en evighet til det skjer, men årene går så altfor fort og ”plutselig” så er du ved arbeidslivets slutt.

Søke seg opp i stillingsandel

Fulle stillinger vokser ikke på trær og er vanskelig å få. Det er imidlertid blitt endringer i Arbeidsmiljøloven som gir ansatte rettigheter der de kan søke seg opp i stillingsandel på bakgrunn av de ekstravaktene man har tatt på tolv måneder. Det er noen som etter hvert får økte stillinger pga denne lovendringen. De har da arbeidet ekstra og stått på med å ta udekkede vakter og får igjen for det. En konsekvens av dette er at vakante vakter i turnuser blir fylt opp og mulighetsrommet for å shoppe vakter lukkes. Det er en god ting for dem som får større stilling og gir forutsigbarhet på både inntekt og fritid. Arbeidsgiver får også dekket inn sin turnus med en forutsigbar drift.

Rosa skya av velbehag

Dere med frivillig deltid blir sittende igjen som tapere og da er det ikke mon i å sutre over at andre har fått større stillinger, og at det ikke er noe igjen til deg. Da er det for sent og det er selvforskyldt selvskading. Det har ingen hensikt i å tisse i buksa for så å skylde på andre til slutt.

Å være prinsesse er få forunt og vi kunne drømme om det som femåringer. I dag kan vi lese om det i bøker og vi vet at det kun var eventyr.

Kom dere ut av den rosa skya av velbehag og inn i fulle stillinger. Jo før, jo bedre.