Når Kreften(e) tar slutt
Klokka er 09:00 mandag morgen. Den er historisk, for i Tollbugata 22 møter 19 sykepleiere opp til sitt første streikemøte noensinne i sin nåværende jobb.
Kreftsykepleiere er så godt som aldri streikeutsatt, da ryker ofte konflikter over i moduset ”til fare for liv og helse”. Skal en konflikt vare en stund, så unngår en slikt.
Norsk Sykepleierforbund er en profesjonell forhandlingspart, som også vet å sette makt bak krava. Det er i denne sammenhengen de 19 fra Kreftlinjen hos Kreftforeningen møter streikeleder Eli Gunhild By i NSFs hovedkvarter. Kreftforeningen, som ofte er medias yndlinger i historier om å ta vare på de mange pårørende, har kastet sykepleierne ut i en konflikt som bunner i sparetiltak, løftebrudd og smålighet. Annet er det ikke å si om det, og jeg diskuterer gjerne med dem som mener å ha noe annet å tilføre i debatten.
Kort fortalt brøt Kreftforeningen løftene da de meldte overgang fra arbeidsgiverforeningen Virke og gikk inn i NHO. De lovet at dette ikke skulle gå ut over sykepleiernes lønns- og arbeidsvilkår. Nå bryter de dette løftet, og det får konsekvenser. Kreftforeningen tilbyr NSFs medlemmer en funksjonæravtale uten sikring av minstelønn for sykepleierne. Alle som kan en millimeter om forhandling, og det antar jeg at også folk i Kreftforeningens styrerom kan, forstår at slikt ikke er akseptabelt.
NSF forhandler ikke medlemmers rettigheter ned. Sykepleiere er ettertraktet vare, og erfarne kreftsykepleiere er en del av den kjernekompetansen Kreftforeningen markedsfører sin image med. Så hva tenker de egentlig på nå, i styrerommet?
Jeg har selv en lengre karriere bak meg i en annen humanitær medlemsorganisasjon. Det viktigste for slike er alltid og uansett hvordan befolkningen ser på dine handlinger. Er du troverdig, eller er du på bærtur? Hva tenker strategene i foreningen når den kaster en del av sin ypperste kompetanse ut i offentlig strid – som handler om å spare penger på sine egne sykepleiere?
Dårlig står det på ingen måte til, og dermed er svaret prinsippielt. Det er noe mange av oss andre, i offentlig sektor, forstår. Kreftforeningen skal nå få merke at sykepleiere i både Kommunenes Sentralforbund og ved sykehusene støtter våre kolleger. Prinsippielt. Tydelig. Høylytt. Lenge.
Bruktbilselgere vet det så altfor godt, og prøver ofte desperat å ”pynte brura” før salget skal sikres. Likevel er det sikreste som finnes at ”evig eies kun et dårlig rykte”. Det kan ta år å bygge det hele opp. Det tar noen feilvalgte minutter å rive det hele ned. Nå går klokka i det Kreftforeningen skal få merke er en omdømmekamp. Kreftlinjen har vært en spydspiss for mange syke, og ikke minst pårørende.
Slikt handler om tilgjengelighet og service, men først og fremst om troverdighet. Streiken Kreftsykepleierne i Kreftforeningen står i nå handler om arbeidsgivers tillit, troverdighet og redelighet. Nå er det vikarer som svarer på Kreftsykepleiernes vegne. Er det prima vare?
Sykepleieres ansettelsesvilkår er under angrep. Denne gangen kommer angrepet fra Kreften. Vi skal gjøre det vi alltid gjør: Stå sammen. Så lenge det tar før fornuften seirer. Vi forhandler ikke våre rettigheter ned!