«Vinter over verden» og vinter over Norge

Denne bloggen her skrev jeg opprinnelig i februar 2015, mens jeg jobbet som sykepleier med mastergrad, i Trondheim kommune. Jeg kjenner bare at den fortsatt er minst like aktuell. Særlig nå da den internasjonale dag for menneskerettigheter, den 10. desember, akkurat har vært.

Jeg er sykepleier, og jeg er stolt av å si at jeg er sykepleier i eldreomsorg ved sykehjem. Her er det så mange utfordringer og så mange muligheter til faglig og menneskelig utvikling. Det er i eldreomsorgen, og det er i sykehjem jeg vil jobbe.

Dagene her er uendelig travle og krevende, og jevnt over er jeg sliten og tom når jeg kommer hjem. I en artikkel av J. Gimmestad, i Aftenposten den 7. januar 2015, står det at «ingen norske arbeidstakere er så utsatt for tidspress og store arbeidsbelastninger i jobbsammenheng som sykepleiere. Det går frem av de siste dataene fra Statistisk sentralbyrås arbeidskraftsundersøkelse. Resultatene presenteres i dag, i en omfattende rapport skrevet av overlege Hans Magne Gravseth ved Nasjonal overvåkning av arbeidsmiljø og helse (NOA).»

Men jeg liker jo også at dagene er travle, at det er nok å gjøre på jobb. Min tidligere veileder på mitt PhD-prosjekt, Margarethe Lorensen, sa at nå måtte sykepleierne slutte å snakke om alle sine gjøremål og heller uttrykke pasientenes behov. Dette samsvarte med min egen opplevelse og jeg har nok hatt denne tankegangen også i fortsettelsen. Jeg må gjerne løpe, og jeg må gjerne være sliten etter arbeidsdagen. «Alle» har travle og krevende arbeidsliv i våre dager. Men å se og oppleve pasientbehov som ikke blir imøtekommet er det mye vanskeligere å akseptere og leve med. Å se på at menneskeliv forringes og menneskeverd tråkkes på, tapper for så uendelig mye energi, utover det vanlige, som «alle» i dag opplever!

Den siste tiden har jeg, som den lesehest jeg er, kost meg med å lese Ken Follets trilogi fra det tjuende århundre. Her får jeg oppgradering på historie i tillegg til å få møte enkeltskjebner over hele verden, i de forskjellige historiske drama som utspiller seg rundt om i verden. Her er fiktive menneskers opplevelser, tanker og følelser inkludert i de ytre, historiske fakta.

I 1939 innledet Det tredje rike programmet med kodebetegnelsen Aktion T4. Programmet besto av systematiske avlivninger, såkalt dødshjelp eller eutanasi, av mentalt syke og fysisk handikappete. På grunn av at det kom protester, ikke minst fra kirkelig hold, stoppet der Führer prosjektet, i alle fall midlertidig, i august i 1941. I det stille ble programmet gjenopprettet senere og, som det står på Wikipedia: «drapene på spedbarn, barn og ungdommer som regimet anså som «livsudyktige» eller «livsuverdige» fortsatte som før og i stillhet.»

I Folletts bøker beskrives en preken av presten Peter, rett etter at han har blitt fortalt hva som skjedde. Peter prest sier da: «Det gjør ingen forskjell at ofrene er handikappete, mentalt syke, lamme, eller ikke i stand til å spise selv. Hjelpeløse spedbarn og senile eldre er alle Guds barn, og disse menneskenes liv er like hellige som deres og mitt». Han hevet stemmen. «Å drepe dem er en dødssynd.» Han løftet den høyre armen og knyttet neven, og stemmen hans dirret av følelser. «Jeg sier dere, dersom vi unnlater å gjøre noe med dette, er syndene våre like store som syndene til legene og sykepleierne som setter den dødelige sprøyten. Dersom vi tier om dette …» Han holdt inne. «Dersom vi tier om dette, er også vi mordere!»

Nå vil du sikkert spørre hva har disse grufulle mordene her har med dagens eldreomsorg i Norge å gjøre. Vi tar da ikke livet av de eldre i Norge? Dette er fra det grufulle regimet i Tyskland under andre verdenskrig. Det er usmakelig å sammenlikne det som den gang skjedde med det vi ser og erfarer her i dag.

Nei, vi har ikke det tredje rikes herskere eller samfunn i dagens Norge. Det var en brutal tid. Men er det å overdrive, når det som skjedde da får meg til å trekke sammenlikninger?

Hva skjer i kjølvannet av at vi har fått innført begrepet «eldrebølge»? Hva betyr det når vi snakker om at vi må spare på pengene for å kunne fortsette å ta vare på våre eldre også i framtiden? Når vi sier at vi ikke har råd til å bruke mer penger enn den eller den summen på de eldre, de med store hjelpebehov?

Jo, da har vi satt en prislapp på menneskeverdet til de eldre og de hjelpetrengende. En eller annen har sagt: «Det som har en pris, kan erstattes av noe tilsvarende. Det som er hevet over enhver pris, har sin verdighet.»

Når vi slik setter en prislapp, en makspris, på hva eldreomsorgen skal koste, har vi altså tatt fra dem det gjelder, de hjelpetrengende og de gamle, verdigheten!

Der jeg er, blir en pasient fly forbanna når en annen pasient kommer naken inn på hennes rom og urinerer på golvet hennes, og legger seg i sengen hennes. Lederne sier at det ikke finnes midler til å leie inn ekstra hjelp for å kunne unngå slike episoder. Tidligere var det alltid en selvfølge at man leide inn ekstravakt for å sitte hos den døende pasient som ikke hadde familie som ville eller kunne sitte hos han. I dag opplever vi veldig ofte at ledere sier at dette har vi ikke råd til å gjøre.

Det er ikke penger til å få assistenter som tar seg av oppgaver som vasking og rydding av skap, koppvask, klesvask og matlaging, så vi som er fagfolk for å yte pleie og omsorg må utøve disse oppgavene, og de demenssyke menneskene som strever med angst og utrygghet fordi de hele tiden glemmer hvem de er, og hvor der er, må klare seg selv i en forvirrende stor og utrygg verden. De må spise supper, yoghurt eller salater til lunsj, fordi amatørkokker blant pleiepersonale opplever dette som billigst og mest sunt, selv om pasientene selv opplever at det er brødskive med syltetøy som er mat. Og om de ytrer seg forsiktig om å få noe annet, får de kjeft av en ufaglært pleieassistent, som er travel og stresset, og opplever at de gamle er bortskjemte unger når de ikke takker for den maten hun har laget. Dette er noen konkrete eksempler på denne prislappen som settes på gamle og hjelpetrengende i dag. Eksempler på at verdigheten er tatt fra de gamle og hjelpetrengende.

Ledere er ikke lydhøre for faglig argumentasjon, men ser i dokumenter. Daglige rapporter skrevet av ufaglærte, likeså vel som sykepleiere. Daglige rapporter skrevet i siste liten, på tampen av travle dager, og med hodet fylt av dagens mange opplevelser og problemløsende kommunikasjon med mennesker som ikke husker og som skal hjelpes. Ledere ser på kommunens dokumenter vedrørende kriterier og retningslinjer og henviser faglig argumentasjon til denne, og avskriver seg sitt eget ansvar på denne måten. Enhetsledere/pleie- og omsorgsledere krever medisiner og overprøver tilsynslegers faglige vurderinger, for å slippe og leie inn folk til miljøtiltak og tillitsskapende behandling. Innleie av mennesker koster mer enn de har råd til. Prislappen er her igjen.

Nei, vi tar ikke livet av gamle og hjelpetrengende i Norge, men vi tar jammen bort muligheten til verdighet og livskvalitet for gamle og hjelpetrengende, ja.

«Få meg ut herfra. Jeg holder ikke ut ikke flere dager. Hadde jeg klart det, skulle jeg hoppet ut av vinduet. Eller drept meg med en kniv. Hvis jeg kunne fått tak i en». Det er ikke første gangen den lille avmagrete, gamle damen snakker om selvmord. Hun mener det.», sitat fra Dagbladets artikkel, skrevet av Harriet Eide den 9. februar i år.

 Å stå i dette her, er det slitet som gjør at sykepleiere høyst sannsynlig står i de største arbeidsbelastninger i jobbsammenheng i dag, slik J. Gimmestad skrev i sin artikkel 7. januar i år. Det jeg VET, er det at det er slik for meg!

I min lesning kom jeg etter hvert over til Sovjetunionen og ikke minst til Øst-Tyskland på -60 og -70-tallet.

Samfunn der mistillit og frykt dominerte, også i hverdagslivet til folk. Der det var viktig å være lojal og godvenn med folk i Stasi, for om en slik hadde lagt deg for hat, slapp du aldri egentlig fri. Lojaliteten til systemet, var det som var viktig. Du måtte for all del ikke ytre noen som helst form for kritikk til systemet, for ble du tatt i, eller mistenkt for en slik ytring, var straffen lang og uendelig hard. Disse landene bak jernteppet sakket imidlertid etter resten av verden når det gjaldt økonomisk vekst og økonomisk frihet. Når glasnost og perestrojka kom så var også landenes økonomi av en slik art at de gamle regimene der ikke kunne fortsette sin praksis lengre.

Hvor vil jeg hen med dette?

I dagens Norge setter vi prislapper på mennesker og tar fra dem verdigheten. Så mye har vi råd til og ikke mer. For meg er ikke dette et akseptabelt argument. Menneskeverdet har ingen prislapp. Spørsmålet er om vi VIL ta vare på menneskeverdet.

Å ha nok folk med kompetanse til å bistå de hjelpetrengende gamle på en god måte, gir også kjøpekraftige mennesker som holder øvrige samfunnshjul, og altså samfunnsøkonomi, i gang. Å ha nok folk med kompetanse, som får utøve sine fag i gode arbeidsmiljøer gir arbeidsglede og helse. Sykefravær reduseres, og dermed faller en stor økonomisk belastning bort.

 Hva er så gode arbeidsmiljøer for mennesker med fagkompetanse?

Der jeg jobber i dag, er arbeidsbelastningen, og gjøremålene av en slik art at det knapt nok finnes muligheter for fagfolkene til å utveksle noen ord seg imellom i løpet av arbeidsdagen. Vaktskiftene rommer fem minutter overlapping, og innenfor den rammen er det ikke plass til å drive med faglig kompetanseutveksling og faglig diskusjon. Det er skremmende. Det gir ikke rom for å bruke hverandres erfaringer eller fagkompetanse, og forbedre pleien og omsorgen som ytes.

Alle overlates til å komme seg gjennom vakten som best en kan. I et fag som pleie og omsorg, der også de etiske problemer er så sentrale, er det altså ikke plass for etiske samtaler og diskusjoner fagfolk imellom. Og dette effektivitetssystemet her gir ikke plass til at kollegaer får tillit til hverandre, og ledelsen er fjern, på kontorer i etasjen over, og bare deres systemlojale beslutninger teller til sjuende og sist. Frykt og mistillit får gode vekstforhold i et slikt system. Og «institusjonen sparer seg til fant», mens de gamle og hjelpetrengende lever i utrygghet og uverdighet, og fagfolkene blir syke og resignerte. Akkurat som i de samfunn jeg nevnte ovenfor.

Jeg tror at å satse på menneskeverdet er det eneste riktige å gjøre jeg. Jeg tror på å glemme kroner, ører og prislapper. Jeg tror på fagkompetanse og på tillit.

Jeg tror på å gi mulighet til faglighet på ansvarlig vis, og at dette gir god eldreomsorg av folk som er villig til å ta ansvar.

Få bort alle målstyringsdokumenter. Slutt med kostnadskrevende store prosjekter for hjernevasking og ensrettet praksis som «Riktig legemiddelhåndtering», «Livsglede» og lignende. Slutt med overkjøring av fagkompetanse og gi handlingsrom, og still heller til ansvar når feil blir begått, i forhold til menneskeverd og til helse.

Sats på menneskelivet, også til de hjelpetrengende og gamle. De har verdi fordi de er mennesker, og de kan dermed aldri bli en ren økonomisk belastning.

Det er menneskesyn dette handler om. Først og fremst hos dem som leder.