Memento Mori- husk du skal dø

Jeg vet ikke hvor mye og hvor ofte du tenker på døden. Det vil i såfall variere fra person til person, alt etter hvor man er i livet, hvilken situasjon man står oppi og hva man jobber med.

Døden er en naturlig del av livet. Er det noe som vi vet med sikkerhet, så er det at vi alle skal dø. I dagens samfunn er døden for mange blitt noe fremmed som foregår innenfor de hvite veggene på et sykehus eller sykehjem. Før i tiden ble de gamle og syke i stor grad tatt vare på av familien hjemme. Døden var en mer naturlig og synlig del av samfunnet. Slik er det ikke i dag.

Vi som jobber på sykehjem må forholde oss til døden. Det er naturlig at eldre mennesker som er " mett av dage" skal dø etter et langt og innholdsrikt liv. Det blir allikevel ingen rutine og det skal det heller ikke bli. Alle mennesker er unike og derfor blir heller ingen dødsfall like selv om noen kjennetegn går igjen.

Døden er et ukjent landskap både for den som skal dø og for mange pårørende. Det er første gang akkurat denne personen dør. Mange kan kjenne seg usikre i møte med døden. Selv om ingen lege kan kurere døden, så finnes det medikamenter som kan lindre smerter, uro, kvalme, tung pust, surkling osv.

I livets sluttfase er det anledning til å trappe opp lindrende behandling i samarbeid med lege. Mange opplever det vanskelig når den gamle ikke orker å spise og drikke lenger. Dette er en naturlig prosess som skjer. Banalt sagt kan man sammenligne den døende med en visnet plante. Man kan vanne så mye man vil, men den vil ikke komme til liv igjen. Mat, drikke og væskebehandling vil i livets sluttfase være til større plage enn til gavn. Det viktigste er å fukte munn og lepper i denne fasen. Hørsel- og følesansen er de siste sansene som forsvinner. Det viktigste man kan gjøre er å bare være til stede. Snakke, synge eller være stille. Holde i en hånd. Imøtekomme den døendes ønsker i fullførelsen av livet.