Sykepleiens særegne funksjon - del 2

Avslutningsvis, i forrige kapittel, skrev jeg dette: «Et sentralt poeng på morgendagens etappe blir knyttet til dette som står i definisjonen, om at det er individet sykepleien hjelper, og at hjelpen ytes slik vedkommende selv ville gjort, om hun/han hadde hatt krefter, kunnskaper og vilje.»

«Sykepleierens særegne funksjon er å hjelpe individet sykt eller friskt å utføre de gjøremål som bidrar til god helse eller helbredelse (eller en fredelig død), noe han ville gjort uten hjelp om han hadde hatt tilstrekkelige krefter, kunnskaper og vilje.»

Ja, det er ikke identiske menneskekropper, uavhengig av det øvrige mennesket, sykepleieren skal hjelpe, assistere, behandle og yte omsorg til. Det er enkeltindividene sykepleien skal hjelpe, assistere, behandle og yte omsorg til.

Og ikke bare det, vi «skal yte den hjelp vedkommende selv ville gjort uten hjelp, om vedkommende bare hadde hatt tilstrekkelig med krefter, kunnskaper og vilje.» Dette siste betyr faktisk at vi som sykepleiere skal yte hjelpen slik vedkommende selv ville gjort det, bare krefter, kunnskaper og vilje hadde vært tilstrekkelig.

Dette betyr at vi ikke skal yte hjelpen etter en generalisert mal, à la PPS (praktiske prosedyrer i sykepleietjenesten), eller kommunal rutine/reglement for hvordan det skal gjøres. Jo da, vi skal overholde de medisinske, hygieniske og lignende prinsipper fra PPS, - MEN VI SKAL OGSÅ GJØRE DETTE SLIK MENNESKET/INDIVIDET SELV VILLE GJORT DET. Dette kan i utgangspunktet aldri bli helt likt for alle og enhver.

I senere år, særlig med en fagmann jeg har større tillit til og tro på kunnskapen til enn noen, har dette med personsentrert omsorg kommet på banen og blitt tydeliggjort. Tom Kitwood sitt arbeid for å tydeliggjøre behovene til menneskeindivider med demenssykdom er av uvurderlig betydning og verdi. Mer enn noe annet har nettopp han og hans kunnskap bidratt til å sette fokuset på dette her, med betydningen av å se mennesket før sykdom, fått en poengtert plass i helsevesenet, og i all behandling.

Det er likevel viktig for meg å si at dette også bare er grunnleggende sykepleie. Fundamentet i sykepleien, slik det har vært fra tidenes begynnelse. I alle fall siden Henderson kom med sin definisjon.

Nå i dag misbrukes begrepet, for å forringe betydningen av sykepleie og heller få penger til noe som gir generaliserte, og ikke individuelle tiltak og behandling.

Ordene fanger oss, og vi lar oss lure, gang etter gang. New Public Management er fantastisk dyktig med sine uendelig mange byråkrater, til å vri og vrenge på ordene fra våre fagkunnskaper.

Men hva betyr det egentlig? At omsorgen er personsentrert? At sykepleien skal utøves som hjelp til individet, OG slik at det representerer det individet selv ville gjort, om det bare hadde hatt tilstrekkelig med krefter, kunnskaper og vilje?

Det er nettopp i dette her, tror jeg, at sykepleien blir noe vesentlig annet enn å vaske romper. At sykepleien blir noe fundamentalt forskjellig fra det hvermansen kan gå inn og gjøre. Kari, 83 år, ligger på sykehuset, etter et svært hjerteinfarkt. Hun skal ha hjelp til stell for å forebygge overbelastning på hjertet. Hvordan ville Kari selv ha utført dette stellet, om hun hadde hatt krefter til det?

Ola har en langtkommet demenssykdom. Han bor på sykehjemmet, og har gjort dette de siste fire år. Han er en person som har satt selvstendighet særdeles høyt. Han har vært opptatt av å vise respekt for alle mennesker. Han har aldri hevet seg over noen, men sagt klart og tydelig fra når noen har vist manglende respekt for sårbare individer. Nå ser han ikke at han selv trenger hjelp. Siste måned har han i tiltagende grad blitt sengeliggende. Kroppens krefter, og sjelens mot, til å stå opp svikter mer og mer. Inkontinensen tiltar. Det er nødvendig å begynne å hjelpe han å få stelt seg, blant annet for å forebygge sårhet og ytterligere lidelser i det som kommer. Dette er en uhyre vanskelig situasjon for pleierne å gå inn i. For Ola begriper ikke at han ikke selv lenger mestrer å ivareta sine mest grunnleggende behov. Og han kjenner bare sin individualitet, med sterk reflektorisk protest mot å ta i mot hjelp til slike enkle og hverdagslige gjøremål. Hvordan da gå inn, og få hjulpet Ola, få vasket og forebygd sår på kroppen til Ola, uten å krenke individet Ola?

Jo, da trenger du først og fremst kjennskap til individet Ola, og respekten for Ola. For dette her er ikke enkelt, ikke for enhver å utføre. Men det er mulig. Med kompetanse, pasientkjennskap og respekt for mennesket. Men denne beskrivelsen kan du aldri finne i en prosedyreperm, eller prosedyreblogg.

Og så kompleks er faktisk sykepleien.

Trondheim kommune sertifiserer sine sykehjem, på lik linje med mange andre kommuner i Norge, som livsgledesykehjem. De som driver med sertifiseringen, snakker med fine ord om at de sikrer personsentrert omsorg. Samtidig så har Trondheim kommune kun 12 – 16 plasser for mennesker med demenssykdom i sin tjeneste. For å få plass der, må det dokumenteres at tillitsskapende tiltak er prøvd ut uten effekt.

80 prosent av alle sykehjemspasienter har en demenssykdom. Å leie inn ekstra bemanning ved utrygghet og mere til, i demenssykdommens farvann, se det er helt uakseptabelt, på grunn av pengenød i kommunen. Bemanningen rullerer rundt over store enheter i effektiviseringens navn. Bemanningen er uhyre lav. Og fagfolk lager mat, vasker klær, vasker gulv, bestiller lagervarer og fyller opp rundt omkring, etc etc. Sertifisering som livsgledesykehjem innebærer et fravær av personsentrert omsorg, fordi kommunen misbruker dette for å gi skinn av faglighet og god kvalitet. Men dette er ikke sykepleie. Og uten sykepleie, med kontinuitet og personsentrert omsorg er det egentlig en umulighet å få testet ut tillitskapende tiltak.

Sykepleie er individualisert hjelp, assistanse, behandling og omsorg, på alle områder pasienten har behov for hjelp til å opprettholde eller gjenvinne helse. Helse er livskvalitet. Livskvalitet er mestring. Livsglede? Er det mulig uten livskvalitet?

Sykepleie er personsentrert omsorg.

Sykepleie er det Kitwood også foreskriver som det viktigste i behandling ved demenssykdom.

Jeg kjenner best sykepleie til eldre mennesker. Men jeg er overbevist om at personsentrert omsorg også er viktig i barnesykepleie, gastrosykepleie, psykiatrisk sykepleie, kreftsykepleie, palliativ sykepleie, etc etc? Eller kan noen fortelle meg at ikke det stemmer?

Jeg tror dette får holde i denne omgang. Håper jeg har klart å få fram noe mer om hva sykepleiens særegne funksjon er, og at flere etter å ha lest dette, også forstår at sykepleie ER personsentrert omsorg og behandling.