Derfor gidder ikke menn bli sykepleiere - og hva vi må gjøre med det.

Møt Petter, en fiktiv 23 åring fra Oslo. Han vurderer å bli sykepleier. 
Men før han søker opptak til studiet, vil han sjekke hva yrket innebærer.

Petter har sett at antallet menn som søker sykepleierutdanningen er urovekkende stabilt. Hvorfor, undres han.

Derfor snakker han med mannlige studenter og sykepleiere, akkurat som undertegnede har gjort. Petter spør: Hvorfor gidder ikke menn bli sykepleiere? Her er svarene han får:

Ufrivillig deltid

Må han smiske seg til en stillingsprosent det er mulig å leve av? Nei takk, tenker Petter. Motivasjonen hans slår sprekker.

Dårlig lønn

I en bransje som skriker etter arbeidskraft? Det gir ikke mening, tenker Petter. Skal han bli sykepleier og få dårlig betalt?

Halve befolkningen er borte

Mannlige sykepleiere forteller Petter at de knapt lærte noe om menns helse på studiet, til tross for at menn utgjør halvparten av befolkningen. Som om Harry Potter har svøpt halve kloden i sin usynlighetskappe.

Skal Petter bare være sykepleier for kvinner? Da burde vel studielånet bli redusert med femti prosent? Slipper han unna med halv skatt? Får han bruke to sko på jobben? Eller må han klare seg med en? Petter skjønner mindre og mindre. Motivasjon faller som en sten.

Rekruttering? Hvilken rekruttering?

Petter forventer at debatten om rekruttering er høyt oppe på den politiske dagsordenen. Det kunne gitt ham motivasjon til søke.

Men debatten er ikke der. Som om Petter ikke er viktig nok.
Til tross for noen hederlige unntak er spørsmålet om rekruttering forvist til helsedebattens nakne utposter, ytringenes Sibir, hvor ingen menneskehånd har satt sin fot. Sprekkene i Petter motivasjon blir tydeligere.

Hvor er debatten?

Petter undersøker om det finnes noen mannlige sykepleiere som er aktive i samfunnsdebatten. Det må da finnes noen med en tydelig agenda? Igjen, med noen hederlige unntak, er det stort sett stille.

Petter undres. Hvis mannlige sykepleierne er så viktige som det hevdes, hvorfor er de ikke på Dagsrevyen? På NRK Debatten? På avisenes førstesider? Har ikke helsevesenet en kultur for å stimulere sykepleiere til debatt?

Petter har meninger. Han liker debatt. Derfor vil han jobbe i en bransje hvor meningsbærere og premissleverandører har armslag. Det finner han ikke. Petters motivasjon slår ytterligere sprekker.

Kan vi førstehjelp?

Petter oppdager en artikkel i Tidsskriftet Sykepleien. En sykepleier skriver at han er flau fordi han ikke kan nok førstehjelp. De lærte ikke nok om førstehjelp på studiet, skriver sykepleieren.

Petter blir forbløffet. Folk forventer jo at en sykepleier kan førstehjelp. Sykepleiere som ikke mestrer dette? Glem det, tenker han. Petters motivasjon styrter mot bunnen.

Og der nede oppsummerer han funnene i sin uhøytidelige kartlegging: Dårlig lønn. Ufrivillig deltid. Lite om menns helse på utdanningen. Få tilløp til engasjerende debatt. Manglende kompetanse i førstehjelp. Hvorfor skal han gidde dette? Han krøller sammen søknadspapirene til sykepleiestudiet. Så søker han BI i stedet.

Tiltak

Omtrent slik mister norsk helsevesen mange potensielle, mannlige sykepleiere hvert år. Hvordan kan jeg påstå det? Blant annet fordi ferske tall fra Samordna Opptak viser at kun 14 prosent av søkerne til sykepleiestudiet ved Høgskolen i Oslo og Akershus, er menn. Det er en nedgang fra tidligere. Vi trenger et tour-de France i rekruttering av mannfolk. Men da må vi trykke pedalen i bånn og løse følgende problemer:

Problem nummer en: Ufrivillig deltid

Dette er også kjent som kronisk galskap. Pasienten strømmer til sykehusene. Samtidig sitter dyktige sykepleiere hjemme og skreller poteter. Dette er absurd. Behovet for sykepleiere øker. «Ufrivillig deltid» er vårt største, helsepolitiske paradoks.

Løsning: Relevante beslutningstakere og forhandlere stenges inne i et møterom som deretter forsegles. Litt som Big Brother, bare at nå er det alvor. De kan få mat og vann gjennom en luke. Så får de sitte der. Og krangle seg frem til enighet. Ingen får komme ut før «ufrivillig deltid» er skrotet en gang for alle.

Problem nummer to: Lav lønn. Løsning: Øk den.

Problem nummer tre: Menns helse er et ikke-tema på utdanningen. Løsning: Oppdater pensum.

Problem nummer fire: Mislykket rekruttering av menn. Løsning: Menn må kvoteres inn på sykepleiestudiet. Titlene «jordmor» og "helsesøster" må bort.

Problem nummer fem: Sykepleiere mangler førstehjelpskunnskaper. Løsning: Oppdater pensum.

Problem nummer seks: Menige sykepleiere er nesten fraværende i samfunnsdebatten. Løsning: Høgskoler og arbeidsplasser må oppfordre studenter til å delta i helsedebatten.

Dem vi mistet

Som en olympisk svømmer kunne vi stupt ut i rekrutteringens basseng. Vi kunne fosset gjennom bølgene så vannet sprutet.Vi kunne nådd målstreken, hørt jubelen fra publikum og ropt av glede: Vi er best på rekruttering! 

Det gjør vi ikke. Vi plasker rundt i et hav av forspilte muligheter. Og Petter? Han er borte for lengst. Han jobber i næringslivet, sammen med de andre mennene vi trengte, men aldri fikk. 

Vi setter over til avdelingen for rekruttering av mannfolk. Hvem jobber der? Ingen vet. Men nå er to ansatte observert. De sleper seg livstrette fremover. Den ene spør: -Hvorfor gidder ikke menn bli sykepleiere? Den andre sukker oppgitt og svarer: -Menn er rare.