OM HÅP, i sykehjem, for hjelpetrengende gamle enkeltmennesker

Min veileder da jeg var ph.d-stipendiat, var professor Margarethe Lorensen. Hun hadde jobbet mye i lag med Dorothea Orem, og jobbet også selv mye med hennes teori om egenomsorg i sykepleien. En tidligere kollega av meg fortalte flere ganger frustrert om egenomsorg, som også sykepleierstudentene ble foret med. Min kollega hadde begrepet langt oppe i vrangstrupen. Hun hadde vært praksislærer og stelt med studentene. De skulle stelle, og mobilisere en gammel nyoperert dame. Det vil si de skulle hjelpe med stell, når hun selv ville. Og damen svarte hver gang nei, og ble liggende der ustelt. Min kollega grep så inn og spurte så damen om hun kunne få stelle henne, og det kunne hun, men hun maktet ikke tanken på å gjøre noe så krevende selv.

Når jeg snakket med Margarethe om dette sa hun at det var jo noe av det viktige i sykepleien rundt pasientene dette, å finne ut og bruke pasientene sine ressurser rett. Når kreftene var begrensede, var det i tråd med Orem sin teori å gå inn og gjennomføre pasienten sitt stell, for pasienten, slik at vedkommende kunne få bruke sin energi på å spise maten, for eksempel, framfor å stelle seg selv. Og det er det som er dagens poeng.

Kan det tenkes at vi i dag tar kreftene fra pasienten med å delta på konsert, slik at pasienten ikke har energi igjen til å spise mat? Og så angripes pleiepersonalet i neste omgang når pasienten blir underernært, fordi pasienten ikke spiser? Det er for mange timer mellom aftensmat og frokost, sies det. Men er det det som er problemet? Eller er problemet at aktivitet blir viktigere enn omsorg, fordi Jens Stoltenberg i sin tid proklamerte at det nå skulle mye kultur inn i sykehjemmene?

Jeg vet jeg provoserer mange nå, men jeg håper du likevel våger å lese fortsettelsen.

Å yte en god eldreomsorg, å yte forsvarlig pleie og behandling til eldre mennesker, med ulike og store hjelpebehov, synlige og usynlige, se, det er ingen jobb for menigmann. Ei heller for byråkrater eller for politikere. Det er ikke bare de konkrete oppgaver som skal utføres. Mange behov, som samtaler, som en hånd å holde i en kort stund, eller en liten klem er viktige elementer, men ikke uavhengig av hvem som gjennomfører. Det må være rom for spontanitet i den daglige pleie og behandling til hver av pasientene, men nå i dag organiseres alle muligheter til spontanitet, trygghet og individualitet bort, i effektiviseringshysteriet til byråkrater.

Norge har ikke knappe ressurser, men vi har begrensede ressurser. Da er det viktig å bruke ressursene godt. Det kan ikke byråkrater eller politikere gjøre. De kan bare overorganisere fragmenter. Det er fagkompetansen nær pasientene som nå må gjenoppbygges, ikke kvasi-tiltak som er overorganiserte fordi de gir stemmer ved valg.

Dosent Runar Bakken skriver: «Vår frykt for alderdom har historisk skapt ulike forestillinger om hva det innebærer å eldes og leve som gammel, og det bildet som i dag dominerer – forestillingen om den gode alderdom – er formet av et nyliberalistisk, postmoderne tankegods: Hvis hver og en av oss er aktive og passer på hva vi putter i oss, vil alderdommen bli god. Dette angstdrevne tankespinnet minner om middelaldrende mirakelkurer, og er drevet frem av behovet for å redusere offentlige utgifter. Men det er en grense for alt, ikke minst er det en grense for hvor god alderdommen kan være.»

Eller i det minste er det en grense for hvor aktiv, alderdommen kan, og skal, være.

Men våger, og VIL vi yngre karrierebyggende mennesker i vår vellykkethet og velstand ta det inn over oss?

Erich Fromm har sagt: «Et spøkelse lusker rundt i vår midte, som bare noen få kan se klart. Dette er ikke det gamle spøkelse kommunisme eller fascisme. Det er et nytt spøkelse: et absolutt mekanisert samfunn, dedikert til maksimalt utbytte og forbruk, styrt av datamaskiner; og i denne sosiale prosess, blir menneskene selv transformert til en del av den totale maskinen, godt fødd, og underholdt, men likevel passiv, ikke-levende og med få følelser.»

Det er faktisk utrolig skremmende. Ikke at Fromm har satt ord på dette, men hvor gjenkjennelig det er med det samfunn vi lever i, i dag, vi nordmenn. Hvor likt dette er med alle offentlige tjenester vi har, med byråkrater, dokumenter og fortrinnsvis ikke-tenkende fagfolk som arbeider som slaver, for lønn, uten å tenke. Hvor likt dette er med det samfunn vi har akkurat nå, der ungdom stresser for å henge med i alle aktiviteter og krav, og utvikler dype depresjoner, alt for tidlig i livet. Hva var galt med å være ung slik vi var før? Hva var galt med å være gammel, slik de var det før? Hva var galt med å komme til et punkt der du ikke lengre orket, eller maktet? Som gammel og livstrøtt? Eller som ung og skoletrøtt?

Når jeg har en voldsom aversjon mot ordningen med livsgledesertifisering av sykehjem, så er det nettopp fordi slik jeg har opplevd alt dette som dokumenteres som journaltype 142 i Trondheim kommune sitt journalføringssystem, så er det dette med denne overorganiseringen og mekaniseringen. Det har med dette at det som ikke er aktivitet, men skrøpelighet, ikke har plass. Det har med dette at aktivitet og såkalt livsglede ikke utføres i et samspill med det hele enkeltmennesket, men er noe som foregår utenom de primæransvarlige fagkompetente pleierne nær pasientene. Det er noe som foregår på siden av de som kar kunnskap og kjennskap til enkeltpasientene som individer, og som mennesker med en variert helhet av behov. OG dette her livsgledeordningen gjør, tar enorme ressurser bort fra pasienter og fagfolk nær pasientene. Men selvsagt, det er lettere å få bilder på Facebook-siden av livsgledekonsulenter og aktive pasienter, enn av pasientene som er så slitne etter å ha blitt stelt til frokost at de ikke orker mer enn å spise frokosten sin. Eller?

Erich Fromm sier også mye om hva HÅP er. Et viktig kjennetegn med håp er ærlighet og ekthet. Men håp er ikke det som er passivt og ventende, sier han. Realisme er en viktig del av fenomenet håp. Slik håp også innebærer å være levende. Å jobbe som sykepleier, og ha yrkesstolthet og arbeidsglede innebærer å kunne ha påvirkningskraft i sin hverdag. Å ikke stadig bli hindret i å tenke, eller å finne og prøve ut tiltak som gir gode løsninger for pasientene sine liv, og hverdager. Livsgledeordningen, og aktiviseringshysteriet, som Runar Bakken skriver om, hindrer denne arbeidsgleden for meg som sykepleier. Selv om jeg streber etter mange små, og kanskje større øyeblikk også, med livsglede for hver enkelt av mine pasienter gjennom arbeidsdagen. Det over beskrevne, er også fenomener som ødelegger livskvaliteten i hverdagen for pasientene som er i behov av hjelp.

Da jeg skulle returnere til min gamle arbeidsplass igjen, for noen måneder siden, så snakket jeg med min øverste, kommende leder. Vi snakket om hverdagene i pleie og omsorg, og for sykepleierne her. Så sa hun at det var så vanskelig dette med aktivisering og underholdningsarrangementer, for mange av pasientene nå til dags var så alt for syke til å kunne delta. DA kjente jeg at her er det håp. Her er en leder som starter med å vite hvor pasientene er, og som ikke snakker om en pseudo-ordning med livsgledesertifisering, på tross av pasientene sin helsetilstand. For meg er denne realismen viktig.

Nei, vi skal ikke ta over for pasientene der de selv kan. Vi skal heller ikke ta fra dem musikk, eller andre aktiviteter som gir livskvalitet i hverdagen. Men vi skal kunne hjelpe dem å prioritere og å ha energi til det som er viktigst for dem. Vi skal som sykepleiere se, møte og hjelpe hele mennesket.

Mitt store spørsmål er bare; Når skal politikere og byråkrater begynne å respektere min fagkompetanse over det ganske land, og ikke mistro meg, ikke detaljstyre meg, og ikke lulle oss inn i falske livsgledebilder av eldre, hjelpetrengende mennesker under styring av andre enn de som virkelig kjenner dem? Når skal gamle, hjelpetrengende mennesker få et verdig liv?