Er gode råd dyre?

"Lille speil på veggen der, hvordan vil jeg lykkes i jobben min her?"

 

Det pågår i dag en diskusjon om rådgivning blant fotfolket i mange offentlige organisasjoner. På toppene er det noen steder vedtatt at de beste svarene alltid finnes i og blant dem med mastergrad eller en akademisk doktorgrad. Kanskje levert gjennom et rådgivningsbyrå. Fotfolket er ikke i særlig grad blant dem. Dermed oppstår et markert formelt skille mellom kompetansen blant dem som rådgir i tjenesteutvikling og ledelse, og dem som både leder og blir ledet. Kunnskap er makt, og det ser ut til at det er avgjort hvilken type kunnskap som skal være mektigst. Hvem vet så best hvor skoa trykker?

 

Den kjenner best hvor skoa trykker den som har den på. Samtidig er det også slik at de løsningene som bringer varige forbedringer i en problemstilling kan komme fra helt uventede hold; altså de som ikke bruker sko. De beste innovative miljøer har tydelige strategier på blandingsforhold mellom kompetente folk med ulik kompetanse. I brytningsforhold oppstår ofte nye interessante vibrasjoner. Alternativet er dit vi er på vei nå; den evige dansen mellom profesjonsledere som har et resultatansvar - og rådgiverne som skal oversette og utforme politiske bestillinger til en operativ virkelighet. Spørsmålet blir da om disse har hørt det samme budskapet og forstått bestillinga på likt.

 

Når hele kommuneadministrasjoner beslutter at en akademisk stige skal være grunnlaget for alle råd i tjenesteutvikling, er det derfor ikke sikkert at slike forhold blir de kvalitetsmessig beste. Uten tvil er man ikke riktig klok, og hvis alle har en nesten felles bakgrunn oppnås ikke nødvendigvis den beste innovasjon i organisasjonen. Det er noe annet å forstå en tjeneste utført i et juridisk leveranseperspektiv, et økonomisk perspektiv, eller et profesjonsperspektiv. Uten å antyde profesjonskamp, er det ingen tvil om at det vil være uklokt å definere at all rådgivende kompetanseleveranse bør komme fra noen få yrkesorganisasjoner. Det vil ikke bidra til mangfold i et beslutningsgrunnlag. Likevel; det er det vi er i ferd med å gjøre i mange kommuner nå.

 

Det er ikke slik at mastergrader alene betyr en garanti for de beste hodene, eller den beste kunnskapen. I Norge har vi lange og mange tradisjoner knyttet til fagutdanning, faglige spesialiseringer, og faglige påbygginger. Alle disse forutsetter til dels lang faglig praksis før og under en videreutdanning. Dermed er du sikret en praksisnær kunnskapstilførsel, som kommer tjenestebrukerne tilgode. Med dagens masterkorps som enerådende i mange norske kommuner hindres denne kompetansen i å bidra til strategisk tjenesteutvikling. Dette er i alt for liten grad problematisert. For det betyr at mange, med både flere studiepoeng og tildels langt mer relevant yrkespraksis enn en relativt fersking med master, blir utelatt fra strategisk rådgiving. Historisk sett er slikt ikke alltid klokt.

 

Hva tenker politiske beslutningstakere om dette? Er det slik at svaret alltid er best fordi en professor har tenkt høyt? Praksisnær kunnskap, gjerne også med master eller mer, vil være en styrke. Ulik kunnskap skal aldri avfeies som sludder, og høyere akademiske planleggere og rådgivere er en vesentlig komponent i enhver kvalitetskjede. Men dette er i grunnen litt som å bake kake; om du ikke tilsetter litt ulike ingredienser i grunnlaget blir resultatet aldri så optimalt som et lovende potensiale. 

 

Det er verken god utnyttelse av samfunnsressurser eller en organisasjons samlede kompetanse.