Slik er det å jobbe som sykepleier i høysikkerhetsfengsel: – De er ikke mange, men de er svært viktige

Terje Emil Fredwall har skrevet bok om hvordan det er å jobbe som sykepleier i høysikkerhetsfengsel. – Fengsel er det motsatte av sykepleie, sier en av de 16 sykepleierne han har snakket med.

De er ikke mange. På landsbasis finnes det rundt 120 av dem. Men hva gjør de egentlig, fengselssykepleierne?

Gir ut første bok på norsk

Forfatter og professor Terje Emil Fredwall har intervjuet 16 sykepleiere som jobber i fengsel. De er spredt over hele landet – fra de bitte små til de store høysikkerhetsfengslene.

– Sykepleierene har en nøkkelposisjon i helse- og omsorgsarbeidet i fengsel. De er ikke mange, men de er svært viktige. Med denne boka håper jeg at flere får øynene opp for den jobben de gjør og den betydningen de har i den norske fengselshverdagen, sier Fredwall.

Han har skrevet flere bøker om hva som skjer bak murene. Som professor ved Senter for omsorgsforskning har Fredwall i mange år også vært opptatt av profesjonsarbeid i den kommunale helse- og omsorgssektoren. Denne gangen er det sykepleierne som får hovedrollen. Det er samtidig første gang en bok om sykepleiere som jobber i fengsel, blir gitt ut på norsk. Tittelen på boka er betegnende: Sykepleie på bortebane.

Disse sykepleierne jobber i en tjeneste som har litt andre etiske og faglige dilemmaer enn på en vanlig avdeling. Fredwall vil med boken løfte deres tanker og refleksjoner opp og ut til allmennheten og fagmiljøene

– Jeg var nysgjerrig på hvordan sykepleierne selv tenker rundt det å gi omsorg og fremme helse innenfor institusjoner så preget av kontroll og sikkerhet som det høysikkerhetsfengslene er.

«Hva er jeg med på?»

Sykepleierne som jobber i fengsel, er ansatt i kommunen fengselet ligger i. I september 2025 var det registrert 3037 innsatte i Norge.

– Som alle andre sykepleiere har de et ansvar for å fremme helse, forebygge sykdom, gjenopprette helse og lindre lidelse. Men i fengslene er de innsatte underlagt betydelige restriksjoner. Mange opplever fengselslivet som en psykisk belastning. Og straff blir av myndighetene fremdeles forstått som et tilsiktet onde. Det gjør at jobben til en sykepleier som jobber med innsatte, skiller seg ut og inneholder noen spesielle spenninger og utfordringer, sier Fredwall.

Her er en refleksjon fra en sykepleier som jobber i et stort høysikkerhetsfengsel:

... En sykepleier er en sykepleier her inne også. Utfordringen er at vi er avhengige av politi og kriminalomsorg for å få gjennomført en del tiltak. Systemet de innsatte er i, altså fengselet i seg selv, motarbeider helsen deres. Fengselssystemet er i seg selv et krenkende system, selv om betjenter er hyggelige og omsorgsfulle.

... Er vi med på å bidra til det med å jobbe i et fengsel, og på den måten å gjøre det mulig å ha et fengsel? For det hadde vært vanskelig å ha et fengsel uten en helsetjeneste. 

... På en annen side har de som er her, rett til helsehjelp, og det er viktig at de får den. Det kommer fortsatt til å være fengsel i samfunnet vårt, og noen mennesker må være i fengsel. Det skjønner vi også. Så derfor prøver vi å bidra til at de blir ivaretatt. 

… Kanskje kunne en passende overskrift på jobben her være: «å bidra til håp i det håpløse». For det er mange vi kan gi håp til her … Folk uten håp, som ikke ser noe fremtid, det er utfordrende. Men de fleste her har det jo ikke sånn. De fleste skal være her relativt kort tid, og det går det an å fokusere på: «Ja, du har det helt forferdelig nå, men du skal ut om et halvt år. Går det an å se på hva vi kan gjøre dette halvåret her slik at det kanskje blir bedre ute også?» 

(Fortellingen er språklig redigert)

En bok til ettertanke for alle

Fredwall har skrevet boken med tanke på at den skal være interessant lesning om du kan mye, lite eller aldri har lest om fengsel eller helsetjenestene tidligere.

– Jeg kommer ikke med noen forslag til løsninger. Jeg har forsøkt å belyse, fortolke og forstå arbeidshverdagen slik den kan være i de ulike fengslene. En viktig del av dette har vært å la sykepleierne selv komme til orde med sine erfaringer og refleksjoner, sier han.

Fredwall mener det er viktig.

– Det er lite som hittil har vært skrevet om arbeidsdagen til disse sykepleierne og hva de står i. Måten denne boka beskriver hvordan de håndterer dilemmaer, jobber med å fremme helse og reflekterer over dette arbeidet, tror jeg også kan ha overføringsverdi til andre deler av helsevesenet.

En sykepleierkollega av meg som har lest boka, skrev tilbake og sa: Det hele er beskrevet på en realistisk og jordnær måte. Jeg føler jeg ble kjent med sykepleierne og deres historier og pasientmøter. Det ble jeg glad for å lese, for det har vært noe av intensjonen min, sier han.

Om å være redd

Mange av sykepleierne Fredwall snakket med, hadde aldri vært i et fengsel før de startet i jobben. Å bevege seg bak fengselsmurer og møte innsatte du ikke aner hva har gjort, kan være skummelt.

– Jeg spurte sykepleierne om de var redde.

– Hva sa de?

– Det var litt forskjellig, og redselen kunne komme til uttrykk i ulike situasjoner og på ulike måter. Men historien under er betegnende for noe flere av sykepleierne fortalte om den første tiden i fengsel:

«I starten var jeg redd, de første ukene jeg var her. Det var mange som skulle teste ut grenser, og jeg var ikke vant til å bli snakket til på den måten enkelte snakket til meg på her. Det var roping og frustrasjon fra innsatte. Misnøye, rett og slett. Og så tok de det utover oss – om det så var sykepleier som betjent. 

... Det kan selvfølgelig skje på et sykehus også, det. Men her sitter man som sagt for … Det var bare en ny verden for meg, rett og slett. Jeg synes det var litt skummelt, og jeg husker jeg var shaky og tenkte: «Skal alle angripe meg nå, eller?» Jeg visste ikke hvorfor de var her. Vi får jo ikke vite hva innsatte sitter her for, og det er jeg for så vidt glad for også. Men i starten gjorde dette meg litt redd.»

(Fortellingen er språklig redigert)

Innsatte har dårlig helse

Det er godt kjent at innsatte i norske fengsler både har dårligere somatisk helse og psykisk helse. Selv om innsatte har rett til samme helsehjelp som andre, kan det i noen tilfeller være vanskelig å gjennomføre. I en observasjonsstudie som gikk over ti år og omfattet rundt 50 000 personer, fant forskerne følgende:

• Seks av ti innsatte i norske fengsel hadde en psykisk lidelse.
• Andelen personer som kom til fengsel med en psykisk lidelse, økte med 33 prosent fra 2010 til 2019.
• De vanligste lidelsene blant innsatte er ruslidelser, depresjon og stressrelaterte lidelser.
• Mange innsatte har flere diagnoser, inkludert flere ruslidelser og andre «tyngre» diagnoser som depresjon, PTSD og personlighetsforstyrrelser.
• Kvinner hadde høyere forekomst av psykiske lidelser enn menn (75 prosent mot 59 prosent) i observasjonsperioden.
• Siden 2014 har over 50 prosent av kvinnene som kom i fengsel, hatt en psykisk lidelse ved ankomst til soning.

Blir mer opptatt av egen helse bak murene

Fredwall er godt kjent med statistikken. Han har tross alt jobbet med forskning i fengsel og den kommunale helse- og omsorgsektoren i mange år. 

– Innsatte som betjentene mener er for syke til soning, og psykiatrien mener er for friske til innleggelse, er et kjent dilemma. Både betjenter og sykepleiere prøver, så langt det lar seg gjøre, å samarbeide. De snakker jevnt over varmt om hverandre og har forståelse for at rollene de har, er forskjellige, forteller Fredwall.

Han trekker frem følgende historie som en sykepleier forteller. Den får frem hvordan mange av de nyinnsatte, som ikke har vært så opptatt av egen helse tidligere, ifølge sykepleierne gjerne vil benytte seg av tilbudet i fengselet:

– Først har de innsatte gjerne ikke så mye plager når de kommer inn – de første dagene. Men så – etter én til to uker, da er det mye. Vi opplever at det er flere som tidligere ikke har tatt noen blodprøver, ikke har hatt noe helsekontroll eller gjort noe annet. Men plutselig – her inne – så blir de mer opptatt av sin egen helse. 

… De har ikke hatt tid eller ork å ta seg til lege eller til tannlegen. Men når de begynner å våkne opp, som jeg kaller det, fra en daglig rus, og de er på nedtrapping på medisiner, så føler de: «Oi! Nå føler jeg at jeg har litt vondt.»

... Og det er ganske ubehagelig å føle på de vondtene. Det kan være vondt i magen. De kan føle på en sårhet i kroppen. Stive muskler. Tenner som ikke er på stell. Tåneglene – de har ikke følt på det før, men de har hatt inngrodde tånegler i to år, kanskje. De har hatt en gammel bruddskade. De har hatt sår som ikke har grodd. «Oi, jøssameg, det der var ubehagelig å ha.» 

... Følelsene kommer jo mye tettere på her inne. 

… Det som er veldig godt å se, er at angsten blir mindre og mindre hos mange. «Oi, jeg kommer ut fra cellen. Ja, jeg må stelle meg, mestre arbeidet, gå på skole.» 

De små tingene. De små, små, små forandringene. Det er ganske godt å se egentlig. … Plutselig har de litt tid til å fundere på helsen sin her inne.

(Fortellingen er språklig redigert)

Fengselet legger føringer for sykepleierne

Fredwall er tydelig på at dette ikke bare er en tekst om sykepleierne, men også om institusjonen de arbeider i. 

– Det er vanskelig å skrive om sykepleierne i fengsel uten å komme inn på fengselet som anstalt og system. Fengselet skal legge til rette for at helsetilstanden til de innsatte kan ivaretas. Men det legger også føringer for det arbeidet sykepleierne har anledning til å gjøre innenfor murene. Jeg kaller sykepleierne for ‘inviterte profesjonelle gjester’. Dette fører ikke bare til begrensinger. Det kan også skape muligheter og andre betingelser for sykepleiernes arbeid. 

Fengselssystemet har innvirkning på sykepleiernes profesjonelle ansvar og måten de samarbeider med andre profesjoner på. Det gjelder både i og utenfor fengselsmurene, men også i og på tvers av fagområdene i fengselet. 

– Som en av sykepleierne som er intervjuet i denne boka, sier: «Du er nødt til å skjønne hvor du jobber. Hvis du ikke gjør det, så har du ingenting her å gjøre.»