ARBEIDSLIV: Gartnergruppen i arbeid.

På Vidaråsen Camphill-landsby følges rytmen i naturen

Journalist: Monica Hilsen Fotograf: Beathe Schieldrop

Her bor mennesker både med og uten utviklingshemming. Arbeidsliv og privatliv er tett knyttet sammen. I fjor høst fikk de også en ekte kjendis i egne rekker.

Åker og eng bugner med solsikker, ringblomst, og mange andre fargerike blomster. Grønnsaker som kål og gulrot er plantet sammen med blomstene for å utnytte jordas ressurser i et økologisk kretsløp.

Dette er Vidaråsen Landsby, en liten halvtimes kjøretur inn i landet fra Tønsberg.

Omsorg- og kvalitetsgruppen sitter rundt bordet til ukentlige møte. De ramser opp fordelene med omsorgsformen i landsbyen:

• Trygge omgivelser
• Beboerne og medarbeiderne kjenner hverandre
• Selvstendigheten
• Kan gå til jobb
• Fellesskapet
• Et langsommere tempo
• Følger årets rytme i naturen

FILMKJENDISEN OG SYKEPLEIERNE: Ola Henningsen fra filmen Ola – en helt vanlig uvanlig fyr, står mellom sykepleierne Regula Knup (til venstre) og Anita Rangø.

Filmen Ola – en helt vanlig uvanlig fyr har gått på norske kinoer. Filmen som er laget av Ragnhild Nøst Bergem, har fulgt beboeren Ola Henningsen i livet på Vidaråsen Landsby, en Camphill-landsby i Andebu i Vestfold, over en periode.

Filmen fikk andreplass i HUMAN-prisen for norsk dokumentarfilm. Juryen beskriver filmen slik: «….et nært portrett av et menneske som oftest blir omtalt som representant for en gruppe, og som blir snakket for av andre».

Deler livet

Det bor nå 46 beboere med utviklingshemming og andre voksne med særlige behov i landsbyen. Den yngste er 20 år, den eldste 83 år.

Alle kommuner kan søke om plass på vegne av innbygger til bofellesskapet. Søkeren må ha et kommunalt vedtak som gir et rettskrav på helse- og omsorgstjenester samt særskilt tilrettelagt bolig. Vidaråsen har venteliste på beboere som ønsker seg dit. Særlig har de økning av unge mennesker som ønsker seg et sosialt fellesskap.

I landsbyen bor det medarbeidere eller praktikanter som har søkt seg hit for å dele hverdagen med andre i arbeid og fritid. De kommer fra mer enn femten nasjoner. I de ti felleshusene lever beboere og medarbeidere sammen som en storfamilie hvor de deler daglige oppgaver. Alle bidrar etter egen evne.

– Beboere har ofte komplekse somatiske og psykiske plager. Vi opplever at vårt helsevesen har blitt veldig fragmentert for vår pasientgruppe.

Regula Knup, sykepleier

Utfordringer møtes med respekt

Regula Knup og Anita Rangø jobber som sykepleiere. De søker i samråd med beboernes fastlege å gi best mulig oppfølging.

– Beboere har ofte komplekse somatiske og psykiske plager. Vi opplever at vårt helsevesen har blitt veldig fragmentert for vår pasientgruppe, sier Knup.

Sykepleier Knup har bodd og jobbet i landsbyen siden 1988. Hun mener det er grunnleggende å få til et godt miljøarbeid som fører til redusert bruk av beroligende medisiner. Det gir trygghet å ha en sykepleier med lang fartstid som kjenner beboerne godt. Åpenheten og medbestemmelsen er noen av fordelen med landsbyen.

Filosofien er: Menneskets utfordringer skal møtes med forståelse og respekt.

Spesielle omsorgsbehov

I Ita Wegmanhuset bor eldre med særskilte omsorgsbehov. Landsbyen hadde et økende behov for mer tilpasset omsorg da landsbyens beboere ble eldre. Noen beboere har bodd der i 50 år. Så i 1998 ble huset etablert som et omsorgshus og et bofellesskap for de eldre.

– Skulle vi bygget omsorgshus i dag ville vi gjort noen andre grep, sier husleder Jannicke Kielland Paus.

Hun mener det hadde vært fint med en skjermet del. I huset er det plass til åtte beboere. De ansatte har faste nattevakter og ellers turnus med dag og kveldsvakter.

Sykepleierkontoret ligger i underetasjen. Der kan det gjøres enkle undersøkelser og prosedyrer. Det finnes også rom for badeterapi, massasje, eurytmi og hvile.

Felles måltider er en viktig del av det sosiale livet i omsorgshuset, hvor de har egen kokk. Beboerne kan delta etter evne eller ønske i landsbyens arbeids- og kulturliv. Beboere kan bo på Vidaråsen til siste slutt.

SYKEPLEIE: Beboer Erik bor på Ita Wegmanhuset. Her får han en øresjekk nede på sykepleiekontoret av sykepleier Knup.

– Jeg fikk høre av en beboer: «Ta det med ro bestemor, jeg er ikke en ting».

Anita Rangø, sykepleier

Omgivelsene gjør beboerne selvstendige

Sykepleier Anita Rangø kom til landsbyen i februar fra sykehuset Vestfold. Hun utdannet seg til sykepleier i voksen alder, og da hun passerte 60 år, ønsket hun å jobbe på en annen måte. Fra studietiden med ekstrajobbing kjente hun til Vidaråsen.

I Ita Wegmanhus bor det eldre beboere, noen med lite språk. Hvis det oppstår situasjoner hvor beboer ikke kan uttrykke behov, har sykepleierne tid til å prøve seg frem med tiltak.

– For eksempel kan det være små ting som å bytte stol eller sette på radioen som kan hjelpe på uro, sier hun.

Landsbyperspektivet gjør beboerne selvstendige, mener hun. De sier det de mener, for fellesskapet har lært dem å si ifra.

– Jeg fikk høre av en beboer: «Ta det med ro bestemor, jeg er ikke en ting», forteller Rangø.

– Da tenkte jeg: Nå er jeg inne i sykepleiemodusen.

Rundstykker og pasta i store mengder

Arbeidslivet står sentralt i landsbyen. Alle oppgavene holder det lille samfunnet i gang.

Inne på bakeriet er Anne opptatt av dagens rundstykkebakst. 130 stykker er produsert i dag med topping av solsikkefrø eller gresskarkjerner. Ferske og varme triller de ned på benken til avkjøling.

Åtte personer jobber i bakeriet, som også maler sitt eget mel fra økologiske korn.

Produksjonen av brød og bakervarer er mest til eget bruk, men pastaskruer og kjeks selges i landsbybutikken.

Femten tonn pastaskruer produseres i løp av året i den store maskinen på bakrommet. Skruene tørkes på brett i bakerihyllen langs veggen.

De grove økologiske fullkornsskruene likner søte smådyr.

På bakrommet står også landsbyens store blanke italienske kaffemaskin. Den beste kaffen får du her hvis du er venn med bakermesteren sies det.

Krever personlig oppfølging

– Medbestemmelse krever personlig oppfølging, sier sykepleier Rangø.

Og gir et eksempel:

– En beboer hadde hatt en pause fra beroligende medikamenter, og ble spurt: «Føler du deg urolig? Hun svarte; «bare litt». Jeg spør videre: «Når tror du at du trenger medisin for å bli roligere?» Da svarer hun klart og tydelig: – «Neste uke».

– Men for at denne behandlingsmåten skal fungere kreves det personlig oppfølging, faglig innsikt og ikke minst tid til å observere beboeren, sier hun.

BEBOERKONTAKT: Sykepleier Regula Knup snakker med beboer Liv Heidi på Vidaråsen. Knup har bodd og jobbet i landsbyen siden 1988.

Utfordringer

Å kjenne beboere krever at ansatte, medarbeidere og praktikanter er i landsbyen over lengre tid. Det er en utfordring for Vidaråsen å ha et stabilt personale.

Praktikanter er der ofte bare et år. Det kan være ungdom som bor borte for første gang.

Fellesskapet kan også være krevende når åtte til ti mennesker bor i samme hus og skal dele måltider og ansvar.

Beboere og medarbeidere blir hele tiden utfordret på grensesetting og kommunikasjon.

– Å bo sammen i et hus er noe helt annet enn å bo i samme landsby, sier Knup.

Beboerne eier sitt liv

Dagsrytme:

Frokost i huset

09.00 Morgensamling med sang ute. (De hadde en prøveperiode med oppmøte 08.30, men det ble nedstemt)

09.15 Arbeid i verkstedene. 15 minutters pause legges inn når det passer

13.00 Lunsj

14.00 Ettermiddagsøkt i verkstedene

16.30 Middag i huset

18.00 Kultur og fritid

– De eldre trenger ikke å pensjonere seg helt, men kan jobbe en eller to timer etter evne. Da mister de ikke det sosiale. Livskvaliteten blir høyere og de holder seg friskere, sier husleder Jannicke Kielland Paus.

Landsbymøtet – «Stortinget» som holdes en gang i uken – er et viktig samlingspunkt der alle kan legge frem sin sak. Ellers har beboere og medarbeidere årlig utviklingssamtale hvor de kan komme med ønsker om bosted og jobb. Det er fleksibilitet med bytte av hus.

Matlaging i husene og til fellesmøter er en del av miljøet. Det holdes konserter, teaterforestillinger og foredrag som en del av den individuelle utviklingen.

Møtes som mennesker

De røde blomstene i vasen på bordet strutter sammen med damene som forteller entusiastisk om hverdagen i landsbyen. Omsorg- og kvalitetsgruppen har bakgrunn som sykepleiere, husleder, husansvarlig, vernepleier, og sosialpedagog.

– Beboerne møtes som mennesker, ikke som utviklingshemmet, sier sykepleier Knup.

Hun forteller at flere beboere ikke har truffet andre med like utfordringer.

– De føler de seg ikke annerledes her, de blir normale, sier hun.

Knup går snart av med pensjon og har derfor en oppfordring:

– Sykepleiere, søk dere­ hit!

OMSORG- OG KVALITETSGRUPPEN: Bakerst til venstre: Miriam Falck er vernepleier ved siden av sykepleier Regula Knup og fremst i bildet husleder Jannicke Kielland Paus. Bakerst til høyre: sosialpedagog Kristin Sheen, sykepleier Anita Rangø og fremst husansvarlig Runa Gafni.