Sykepleieryrket før og nå:

Ester var bestyrer på sykehjemmet – og bygdas eneste sykepleier

I Tydal bor det en gammel sykepleier. Litt oppe i svingen – på veien til Sylan, fjellkjeden på grensen mot Sverige. I mange år var Ester Rønning eneste sykepleier og bestyrer på sykehjemmet hun kikker ned på fra huset sitt i dag.

Av Astrid M. Sæther (tekst og foto)

Det rødmalte huset har en solrik veranda, og rundt omkring står stemor i potter og krukker. En sjanse å ta når ikke frostnettene helt har sluppet taket, men Ester Rønning er vant til å stole på at ting går bra.

Nå har over seksti år gått siden reisen fra Lofoten til trøndelagsbygda i innlandet.

Kjøkkenbordet er dekket til frokost for to. Hjemmebakt brød og jordbærsyltetøy, akkurat passe kokte egg, kaviar, brunost og noe grønt. Den for lengst pensjonerte sykepleieren ser ut til å greie seg svært bra selv, og noen medisiner har hun aldri trengt. Bortsett fra Calcigran.

– Jeg snublet i bikkja for ei tid tilbake, og havnet på sykehus for første gang i mitt liv. Nå tar jeg kalk, og har skilt meg av med min firbente venn.

Fikk et kall

Ester Rønning, yngst i en søskenflokk på elleve, ble født 17.november i 1930. Alle kom til hjemme, med god hjelp fra jordmor. Den fremtidige sykepleieren vokste opp med ei mor som ble budsendt ved sykdom i bygda. Tidlig kjente hun selv at sykepleie var noe som lå for henne.

– Mamma egnet seg veldig godt til å behandle alle slags mennesker. Jeg husker en dag under krigen, flere unge, tyske soldater kom gående på ski i et fryktelig vær. De overnattet, og dagen etter gikk mamma på loftet og hentet ned tykke, hjemmestrikkede «sjøvotter» til dem. Det året jeg ble konfirmert, kom far på sykehus med kreft i magen. En dag fikk vi beskjed om å komme, og en nabo kjørte meg og mor til Stokmarknes med båt. Det var mitt første møte med sykehus. Far kom ikke ut derfra igjen. Jeg fikk et kall i meg, og sykepleieryrket har jeg alltid likt kjempegodt.

Aupair og Røde Kors-søster

Etter realskolen reiste Ester til Glasgow som aupair, for å passe to barn på 8 og 11 år. Turen gikk med Hurtigruten fra Svolvær til Bergen, båt derfra til Newcastle og videre med tog til Glasgow. Hos vertsfamilien lærte hun seg engelsk, samt å holde det ryddig og rent. Det blir lagt vekt på rutiner, og gode holdninger.

– Alt jeg lærte der ble fin kunnskap å ha med seg i sykepleierutdanningen. Før vi i det hele tatt kunne starte på skolen, måtte egnethet for å være sykepleier undersøkes i en forskole. Det skjedde for min del i Stokmarknes, og etter et halvt år kunne jeg sette merke på uniformen min. Vi var alle veldig glad og stolt over å bli Røde Kors-søstre.

Måtte ha en sykepleier som bestyrer

Ester kom til Tydal sommeren 1957. Da var pliktåret ved Stokmarknes sykehus unnagjort, så også året som nyutdannet sykepleier ved Regionsykehuset i Trondheim.

– Kjærligheten førte meg hit. Det var litt hardt å komme fra havet til innlandet. Jeg jobbet ikke de første årene mens barna var små, men som sykepleier ble jeg ofte tilkalt om noe spesielt skjedde. Jeg husker en skyteulykke i tunnelen her, to personer ble rammet. Den ene døde, og den andre var i sjokk da jeg fulgte han til sykehuset i Trondheim.

Det var ikke vanlig for kvinner å arbeide ute på den tiden, men Ester syntes både utdanning og yrkesdeltagelse var viktig. Med ansvar for gårdsarbeid, unger og hus begynte hun å arbeide ved sykehjemmet tidlig på 1960-tallet, som eneste sykepleier. Førerkort for bil ble det aldri tid til, så spark og sykkel var fremkomstmiddelet. Etter hvert oppsto en litt kritisk situasjon på arbeidsplassen.

– En dag kom sosialsjefen hjem til meg, og lurte på om jeg kunne tenke meg å bli bestyrer. Nei, det har jeg ikke noe lyst til, svarte jeg. Han forklarte da at dette var kritisk, vi fikk ikke bygge ut ny sykehjemsavdeling uten en sykepleier som bestyrer. Det endte med at jeg ga meg, og fikk lovnad om god hjelp fra sosialkontoret med skrive- og kontorarbeidet. Det beste med sykepleierjobben for meg er å få være nære pasientene, og jeg så mørkt på å sitte med administrative oppgaver. Helt alene som sykepleier var jeg forresten ikke bestandig, en pensjonist tok vakter ei tid når noe prekært sto på.

Håpløs å jobbe sammen med

Frokosten er unnagjort i huset med utsikt til sykehjemmet. Gamle minner fra en tid som er forbi henger igjen i rommet, både i form av bilder på veggen og deling av historier. Ester er ikke så ofte innom på sin gamle arbeidsplass lenger, men vil gjerne bli med meg å treffe noen av sykepleierne som er der nå.

Inne på sykehjemmet møter vi en gammel kollega, Gudny Hilmo.

– Det er godt å komme hit når man ikke klarer seg, her er det hjelp å få. Jeg er fra Tydal, og jeg kan se heimplassen min fra vinduet på rommet mitt.

Gudny jobbet som assistent på alle avdelingene ved Helseshuset, som senere fikk navnet Tydal sykehjem. Arbeidsoppgavene var svært varierte.

– Vi gjorde det som «trøngtes», alt som var av oppgaver. Jeg vasket klær, lagde mat, stelte med pasientene, ja, det var ikke så nøye da, men medisiner fikk jeg ikke levere ut.

Ester forteller at pasientene deltok mye mer i oppgavene på sykehjemmet, i hennes og Gudnys tid.

– Ingen fikk noe pleie i hjemmet sitt før, og de var jo mye yngre da de kom hit, rundt sytti år. Før vi flyttet på det nye, så hadde pasientene oppgaver som å hente post, hjelpe til på kjøkkenet og enkelte vaktmesteroppgaver.

Men hvordan var samarbeidsforholdet mellom de to damene? Gudny ser skrått opp fra rullestolen sin, og kommer med en betroelse.

– Ester var håpløs å jobbe sammen med, men ikke si noe om det! Nei, vi hadde ei veldig trivelig tid sammen, og jeg gledet meg til å gå på jobb. Mye humor her, noe som er livsviktig for helsa.

Tre sykepleiere på Tydal sykehjem

Gammelbestyreren og jeg rusler til vaktrommet. Der henger et par svært så velgåtte tresko på veggen. Kanskje et minne fra tiden med trappegåing, og adskillig mere skritt for dagen på Helsehuset?

Da fantes det også fødeavdeling her, og ansatte jobbet med stort sett alt mulig.

Nå er det egne folk på kjøkkenet, og andre yrkesgrupper med sine oppgaver. Tre av sykepleierne setter seg ned sammen med oss, og temaet havner naturlig nok på sykepleiefaget, og det å være sykepleier før og nå.

Ansatte som iverer etter å hjelpe medmennesker

Marit Hårstad er leder for hele helse- og omsorgstjenesten i Tydal kommune. Utdannet sykepleier ved Høgskolen i Innlandet, Elverum, ferdig i 2004.

– Det positive i Tydal er at alle kjenner alle, og vii har korte linjer mellom ledelse og oppgavene. Samhandlingsreformen førte til rask utskrivning, multimorbide, sykere og yngre pasienter som ønsket stell og pleie i hjemkommunen. Det er et minisykehus her i perioder, og vi gir den helsehjelpen våre pasienter har behov for. På generelt grunnlag kan jeg si at dagens sykehjemspasienter er dårligere, folk skal bo hjemme lengst mulig.

Det nærmer seg sommerferie, har årets kabal gått opp?

– Det er ikke greit å få tak i ferievikarer, men alle får ferie. Vi har også ei ledig sykepleierstilling, så må prøve å gjøre oss attraktive med bolig, lønn over tariff og gode arbeidstidsordninger. Viktig å motvirke at sykepleierne forsvinner over til andre yrker. Den største utfordringen fremover blir å rekruttere ansatte som ivrer etter å hjelpe medmennesker.

Vil du ha unge sykepleiere, eller foretrekkes litt eldre?

– Ja takk, begge deler, en blanding er fint. Mest stabil er de som er ferdig med småbarn og hyppige forkjølelser, men litt eldre kan være sliten i kroppen og trenge å bruke mer tid på jobben. Vi må ta hensyn til at det er ulike livsfaser, og alle aldre trengs hos oss. Her har vi noe som heter sommerjobb i kommunen, og det var slik Wanja kom inn.

Menneskelig kontakt kontra velferdsteknologi

Wanja Bransfjell tok sykepleierutdanningen ved Nord Universitet i Namsos, og ble ferdig i 2001. Hun arbeidet ved Namsos sykehus noen år, før hun reiste til Tydal. En livsledsager førte ikke henne hit, men kjærligheten for sykepleieryrket og hjemplassen. Hva er bra med å være sykepleier?

– Jeg liker å gå turnus. Det er deilig med en fridag midt i uka noen ganger, og helt greit med arbeidshelg. Vi har en fin grunnbemanning og rom for å ta seg pauser, ingen går mange timer uten pause. Sykepleier var noe jeg ville bli. Mamma var det, og jeg ønsket å jobbe med folk. Som 18-åring fikk jeg sommerjobb på sykehjemmet, og jeg likte det så godt. Tenk å få lov til å jobbe i en liten kommune langt fra by og mellom husene!

Utviklingen går fort i sykepleiefaget, ser du noen utfordringer?

– Det er et spenningsfelt mellom menneskelig kontakt kontra velferdsteknologi. Sistnevnte kan ikke erstatte mennesker, men vi er avhengig av den. Folk ønsker å klare seg selv, slippe å være avhengig av at hjemmesykepleien skal komme. I tillegg er omsorgstjenesten avhengig av velferdsteknologi. Observasjon vil alltid være en viktig del av sykepleien. Å kunne sette i gang tiltak, helst før sykdom bryter ut.

Tanker om egen alderdom i fremtiden, og eventuelle hjelpebehov?

– Tja, jeg håper det ikke kommer en robot med kalde, harde hender for å hjelpe meg!

Får brukt sykepleiefaget fra A til Å

Fagutviklingssykepleier, Ingrid Osgjelten, fikk Bachelor i sykepleie året 2012, ved Høgskolen i Gjøvik. I motsetning til sine kolleger så var ikke yrkesvalget planlagt.

– Jeg vet ikke hvorfor jeg ble det, måtte bare velge noe. Men selv om valget var tilfeldig den gangen, så har jeg ikke angret. Turnus synes jeg er tungt iblant, men trives godt her og har nå fått mer ansvar for utviklingen. Å være sykepleier på sykehjem betyr at du får brukt sykepleiefaget fra A til Å, yrket er spennende og selvstendig. Fordelen med å være i distriktene er bedre tid til å bli kjent. Og så fantes det en kjekk kar her, da vet du.

Tidligere gikk man på forskole, for å vise sin egnethet. Hva mener du om dette i dag?

– Tror det var en bra ting. I dag skal sykepleiestudentenes skikkethet vurderes under hele studiet, likevel forteller eksperter om uteksaminerte sykepleiere som ikke er skikket til yrket.

Ester arbeidet med sykepleie både inne og ute på bygda, det virker som arbeidsdagen aldri tok slutt. Hvordan ser du på arbeidstid og oppgaver, før og nå?

– Vi kommer på jobb, og så er vi ferdig og har fritid. Tidligere var kanskje yrket mer en livsstil, et kall? Bakvakt virker å være mye benyttet på Esters tid, og som sykepleier i bygda hvilte visse forventninger til deg.

Var både frisører, fysioterapeuter og renholdere – og sykepleiere

Når Ester forteller kommer det frem at sykepleieren hadde veldig mange oppgaver, i tillegg til det sykepleiefaglige.

– Joda, vi var både frisører, fysioterapeuter og renholdere. Iblant stengtes veiene grunnet uvær, spesielt sørover til Røros. Leger fantes ikke, bortsett fra en som kom én til to ganger i uka fra Selbu. Fast lege og helsesøster ble det da nytt sykehjem sto ferdig, og assistentene fikk pålegg om å ta utdanning ellers kurs. Å få samarbeide både med dem og ansatte ved sykehuset i Trondheim betydde mye, og det hendte seg jeg måtte følge noen syke til innleggelse.

Å være bestyrer og eneste sykepleier må ha vært et fryktelig stort ansvar?

– Arbeidstiden var fra 7–13, så på igjen klokka 15.30 og jobb frem til klokka 19. I og for seg greit, for da var jeg hjemme når ungene kom fra skolen. Klart det ble mye å være på jobb, og særlig da jeg var bestyrer. Kunne fort bli sent når du var alene om ansvaret, og ser at du skulle gjort det og det. Men vi klarte oss. Jeg hadde så flinke, erfarne folk med meg, og etter hvert tok flere hjelpepleierutdanning. Aldri noe tull med de ansatte, og ikke var vi i beit for ferieavløsere. Så jeg fikk sommerferie jeg også, og da gikk turen nordover.

Hva mener du om tingenes tilstand på sykehjemmet nå?

– Jeg tror ikke det er så bra som før. Nå er det mindre tid til pasienten, det digitale tar mer tid. Alle rapportene og alt skal være så lettvint, men det er så mye nå. Det som er bra er at lønna har økt, den var ikke noe å rope hurra for før.

Kan miste jobben

Medikamenthåndtering, død og taushetsplikt. Tre sentrale sider av omsorgsyrket. Er det forskjell på rutinene før og nå? Marit sier at selv om multidose ikke passer for absolutt alle, så fører den løsningen til vesentlig mindre feildoseringer. Ester har et spesielt minne fra 1980-tallet.

– Nylig fant jeg igjen ei deltagerliste fra et medisinkurs jeg ble beordret å ta i Trondheim, og der sto Arnfinn Nesset. Huff, det var forferdelig, måtte være noe medlidenhetsgreier. Det ble store oppslag i pressen, og mye strengere praksis etterpå. Tidligere tok jeg medisin rett fra medisinskapet hver dag, men nå kom dosettene.

I dag flagges det på halv stang på Tydal sykehjem. Ester lurer på hvem det flagges for, men får svar fra Wanja at det har hun ikke lov til å si noe om.

– Jeg kan miste jobben da, dette er strengt. Hvis pårørende har sagt ja, så kan vi si navnet på avdøde. Tidligere fikk ikke de andre beboerne heller vite noe, men nå får de det.

Den gamle sykepleieren har sine meninger om taushetsplikten i forbindelse med dødsfall.

– Vi hadde ikke noen vanskeligheter med den, det er nå i den senere tid at alt har blitt så veldig taushetsplikt. Vi ser flagget kommer opp, og kan ikke si noe om det. Døden er jo naturlig. Jeg husker forresten en veldig fin opplevelse, som sier noe om betydningen av musikk. En gang etter et dødsfall rett før jul, kom Arve Tellefsen og spilte for alle på lillejulaften.

Hun har også tenkt på meningen med livet, og etisk vanskelige problemstillinger i forbindelse med liv og død.

– Folk som ligger og pines, er elendige og vil ha hjelp til avslutning skulle fått det. De pårørende spørres når det gjelder veldig dårlige foreldre, spør om de skal fortsette. Men hvilket liv, sier jeg, når man ikke følger med og bare blir holdt i live. Nei, på ingen måte ønsker jeg det for min egen del.

Marit bemerker at mye er endret når det gjelder stell av de døde, og at før ble det bestilt kiste fra Selbu og at ansatte ordnet det meste. Begravelsesbyrå fantes ikke i Tydal.

Is, peanøtter, lotteri og en stor porsjon humor

Vi går ut i sansehagen til ansatte, som nå skal ha en liten fredagsstund. De er glade i søtsaker, og lurer på hvilket helsepersonell som ikke er det? Is, peanøtter, lotteri og en stor porsjon humor. Den er viktig for å stå i yrket, mener gjengen. Tre ord vil de si om jobben på sykehjemmet:

– Tverrfaglig, utfordrende og trivelig.

Under koronapandemien kom det ekstra, statlige midler for å forebygge ensomhet. De pengene ble benyttet godt på Tydal sykehjem. Marit ser stor nytte av samarbeid med andre i bygda.

– Vi fikk bygd gapahuk, kjøpte inn «månesykler» og har hyppig besøk av barnehagen og skolen. Ungene samles ofte også ute her utenom skoletid, til glede for beboerne.

I sansehagen er det lagt brostein, men en liten «unnabakka» må bort. Nå skal det ryddes til sommersesongen, og kanskje dukker høner og jordbæråker opp igjen?

Vørterøl på verandaen

Vi tar farvel med Tydal sykehjem, og sitter snart med hver vår boks vørterøl på verandaen. 92-åringen oppsummerer besøket med få ord:

– Gud så mye nytt!

Ester sa hun ikke jobbet de første årene. Da regnet hun ikke med omsorg for barn, fjøs- og husstell, samt uttrykning da noe skjedde i bygda!

Hennes første møte med barmhjertighet og menneskeverd, var morens omsorg for unge, tyske soldater og sykehusbesøket til kreftsyk far. Det ga næring til kallet om å bli sykepleier. Skillet mellom livet til pasientene og det utenfor var mindre i Esters tid. En av årsakene kan være at folk er dårligere når de kommer inn på sykehjemmet nå. Fortidens sykehjemspasient kom med veska si og hatten inn på sykehjemmet, mens nå kommer mange liggende.
På veggen hos den gamle sykepleieren i Tydal henger rekker av bilder. Barn, barnebarn og oldebarn. Ester har god kjennskap til hver enkelt, og er interessert i livene dere. Forteller med omsorg i stemmen om gleder og sorger, og viktigheten av å ta vare på seg selv og hverandre. Hva tenker hun om egen helse, og tiden vi lever i nå?

– Å flytte på sykehjem må vel gå greit, men det er ikke ønskedrømmen akkurat. Foreløpig fungerer kroppen, og jeg har greid meg bra siden min mann døde i 2018. Jeg lever i dag, men tenker iblant på elendighet. Som at folk har så lite ro i seg, skal hele tiden finne på ting.
Ester går til rekkverket på verandaen sin. Skuer nedover mot sykehjemmet, og flagget som fortsatt er heist på halv stang.

– Våren er tyngste tiden for meg, da lengter jeg til havet og livet med sjøfuglene som hekker i fjæra. Her er det ei tung, stille tid da. Likevel, jeg har aldri tenkt på å flytte tilbake.