– Personer med demens husker ikke lenge, men de kjenner igjen stemninger en god stund etterpå. Det kan vi nesten se.

Vibeke Haugseggen, leder for Pålsjordet bokollektiv

Ut på landet oginn på tunet

En dag i uken drar fire damer med demens på gårdsbesøk.

INN PÅ TUNET: Beboer Ingrid (til venstre) får hjelp og støtte av frivillige Anne Lysaker når hun er på gården.

Journalist: Monica Hilsen Fotograf: Erik M. Sundt

Det er torsdag formiddag i april. På Johnsrud gård i Eidsvoll skinner sola, men det er minusgrader i lufta. Beboere fra Pålsjordet bokollektiv kommer trillende inn på tunet med Britt Solem bak rattet. Med i bilen har hun damene: Ingrid, Maggie, Lillian og Sølvi.

Solem er pensjonert psykiatrisk sykepleier og har jobbet som frivillig i kommunen de siste 8-10 årene. Hver eneste torsdag rundt klokken 12.00 henter hun beboere fra Pålsjordet og kjører til gården. Så tilbake ved 14.30 tiden.

På Johnsrud bor det en katt, hund, storfe, alpakka, kaniner, høner og hane.

MUSEFANGER: Katten Mentos er velkomstkomité og sjarmerer med grusrulling og stiller gjerne som fotomodell.

Personsentrert omsorg

I dag er sykepleier og leder for Pålsjordet, Vibeke Haugseggen, med på gårdsbesøk. Bokollektivet ligger i Eidsvoll kommune og er omsorgsboliger med heldøgns bemanning for 24 demente. Beboere er i utgangspunktet hjemmeboende, men får tilsyn hele døgnet.

– Nå sikrer vi at alle får tilpasset omsorg.

Vibeke Haugseggen, leder for Pålsjordet bokollektiv

Bokollektivet er et Livsgledehjem som krever sertifisering. Beboerne får personsentrert omsorg som dokumenteres. Alle blir kartlagt med hobby, interesser og hvordan de har levd i samarbeid med beboer og pårørende.

– Vi jobbet på en måte slik før også, men alt var mer gruppebasert. Nå sikrer vi at alle får tilpasset omsorg, sier Haugseggen.

Tilrettelagte aktiviteter

– Skal vi hilse på alpakkaene? spør Birgit Johnsrud.

Johnsrud er kona på gården. I tillegg til gårdsdriften med storfe, som teller omkring 50 dyr, driver hun «Inn på tunet». Her får besøkende tilrettelagte aktiviteter som i stell i hagen, hobbyaktiviteter med ull, snekring og annet forefallende arbeid. Gården har besøk hver dag av mennesker i ulike livsfaser og aldre.

Hun tar ledelsen og alle besøkende går gjennom låven for å komme inn til alpakkagjengen. Foruten beboerne fra Pålsjordet er det fem frivillige inkludert Solem med i dag. Flere har bakgrunn fra helsevesenet. Alle frivillige kurses gjennom Frivillighetssentralen i kommunen.

Fire hoder stikker nysgjerrige frem når følget står i innhegningen. De har lodden pels, som innbyr til klapping, men de er litt skeptiske. Fort skvetter de litt unna. Johnsrud forteller at de trenger litt tid på å bli kjent. Og de heter: Erling den brune, Rune den hvite, Lakris er sort med spisse ører og Blackie er sort med lodne ører.

ALPAKKA: Gårdskone Birgit Johnsrud har god kontakt med dyrene.

HEI, HEI: Beboer Lillian hilser på Rune og Erling som stikker snutene fram.

KOSE: Hanen Bjarne vil gjerne kose. Han bor vegg i vegg med alpakkaene. Beboer Ingrid holder han med et sikkert grep. Hennes svigerforeldre hadde høns.

Servering i stua

Etter en liten time hos alpakkaene, fryser de fleste.

På denne årstiden er det litt færre uteaktiviteter, men en spasertur rundt gården er det noen som vil bli med på. Resten av flokken går inn i varmen. I dag er det ikke kjøkkentjeneste.

– Mange prater mer når de er på gården i kontakt med dyr.

Birgit Johnsrud

Gjennom de hvite blondegardinene i stua skinner solen inn. Bordet er dekket med fint porselen og grønne servietter. Gårdskone Johnsrud har laget høy sjokoladekake med osteglasur og fargerike, tørkede blomster på toppen. Kaffen står klar på termokanner.

– Serveringen er viktig, sier Johnsrud.

Praten går om hvem som kommer fra gård og hvilke dyr de hadde. Beboer Maggie, som fyller 90 år til sommeren, forteller at hun er oppvokst på gård. Og melke det kan hun.

Etter en stund kommer turgåerne inn. Damene koser seg rundt bordet, ler, så varmen har nok krøpet inn i kroppen.

– Mange prater mer når de er på gården i kontakt med dyr, sier Johnsrud, som også har bakgrunn som ergoterapeut.

Bokollektivets leder, Haugseggen, er enig. Hun synes det er fint å se damene i disse omgivelsene.

GODE OPPLEVELSER: (Til venstre) Frivillig Anne Lysaker holder hunden Milly i bånd på turen rundt gården. Bak kommer beboer Ingrid (til venstre) med Britt Solem. Vibeke Haugseggen (til høyre) mener at gevinsten av gårdsbesøket er stort for beboerne.

PÅ FANGET: Kaninen Marengs får sitte på Maggies fang (til venstre), Britt Solem (til høyre) følger med fra sofaen.

Inn på tunet

– Gårdsbesøk var ikke ukjent for oss. Det har vi gjort de siste sju årene. Men etter kartleggingen prøver vi nå å fange opp de som har interesse for dyr og gård, og gi de et tilbud, sier Haugseggen.

Pleierne fra bokollektivet er som regel ikke med, men de har tett kontakt med gården og de frivillige. Skulle det oppstå situasjoner hvor det trengs bistand fra personalet reiser de ut til gården.

– Damene kommer som regel tilbake fra gården med et smil.

Vibeke Haugseggen, leder for Pålsjordet bokollektiv

De fire damene har alle bakgrunn fra gård eller glade i dyr.

Gevinsten av besøket

– Damene kommer som regel tilbake fra gården med et stort smil, sier Haugseggen.

Torsdagsdamene har alle ganske god husk. De har vært bosatt i Eidsvoll kommunen. Men det kan oppstå forvirring og utrygghet.

Haugseggen forteller at tilbakekomsten til bokollektivet kan være vanskelig. For en av damene går turen tilbake i motsatt retning av opprinnelig hjemsted. Bokollektivet føles som et ukjent sted.

– Gleden av gårdsbesøket er stor, så forvirringen i etterkant mener vi oppveier gevinsten, sier hun.

– Personer med demens husker ikke lenge, men de kjenner igjen stemninger en god stund etterpå. Det kan vi nesten se.

Gårdskoret øver

Frivillige Solem forteller at hun får brukt sin kunnskap som sykepleier, og får selv mye tilbake av å være sammen med de eldre damene.

– Skal vi synge nå da? spør hun.

Sangbøker blir hentet frem.

– Side 157, «Vi vandrer med freidig mot» eller side 156, «Det er polka som er bra», sier Solem.

Gårdskoret tar begge, og det er god stemning i stua. De er enige om at mer øving må til for å komme på tv.

Hunden Milly svinser mellom stolbena og legger seg ned med rumpa mot sangfuglene. Hun er vant til leven i stua og bryr seg ikke når «Mellom bakkar og berg» klinger i veggene.