Hvordan kan vi berømme dagens regjering for corona-håndteringen?

Vi er kommet til 19. desember i corona-året 2020. Et særdeles spesielt og krevende år.

Regjering, med statsminister Erna Solberg og helseminister Bent Høie, står flere ganger ukentlig frem på pressekonferanser og gir instruksjoner og stiller krav til oss. Dette handler om hvordan vi alle skal forholde oss i hverdagen vår for å unngå å få, og å spre smitte av viruset covid-19. Samfunnet vårt har hatt og har en enorm belastning på grunn av dette. På et samfunnsøkonomisk plan, men ikke minst på det menneskelige plan. Dette har kostet enorme summer siste år. Nødvendigheten av restriksjonene betviles ikke av meg. Mange mennesker i vårt land er imidlertid redde i dag. Hver dag.

Regjeringen høster anerkjennelse for sin krisehåndtering. VG foreslår til og med Bent Høie som årets navn.

Anerkjennelse fra meg? Det må jeg tilstå at er vanskelig å gi. Som sagt, jeg anerkjenner nødvendigheten av restriksjonene. Men hva slags flott innsats er det å stå og stille strenge krav til hver enkelt av oss borgere, ja til og med belære oss i hvor lang en meter er?

Hva med å ta ansvar for helheten i dette smittebildet? Denne siste faktoren synes jeg er ganske så fraværende. Hva skjedde for eksempel i sommer da sykdomsbildet var litt lettere en stund? Jo, da samarbeidet regjeringen med næringslivet og tilrettela for at utenlandske arbeidere kunne få komme til Norge uten å testes for covid-19. Arbeidskraft til lavkostnad, det vi kaller sosial dumping, var så viktig at man glemte smittefaren.

For hva er helhetsbildet i denne pandemien? Rent utover at et smittsomt og dødelig virus er kommet til verden ellers, og til Norge?

Hva er noe av bakgrunnen for at et virus sprer seg over hele verden med en hastighet ikke fjernt fra lynets?

Hva har kapasitet/beredskap i helsevesenet å si for behovet for alle restriksjoner? Hvor mange pasienter som hadde sykdommer og planlagt behandling – lenge før viruset kom inn over våre grenser – måtte utsette utredning og behandling? Hvor mange helsefagfolk har fått en ekstremt mye hardere arbeidshverdag grunnet dette viruset?

Er noe av svarene på disse spørsmål å finne i en stadig større forbruksmentalitet og effektiviseringsiver, i tråd med markedsøkonomisk tenkning? For det er jo en sannhet at med dagens markedsøkonomiske tenkning og troen på stadig mer/raskere/ bedre, gjør at mange nå reiser jorden rundt flere ganger i året. Anbud og jakten på billigste arbeidskraft gir stor bevegelse i arbeidsstyrkene. I Helse-Norge gir bruk av vikarbyråer liten kontinuitet og stor smittefare. Belastningen på pressede, fast ansatte fagfolk blir også større.

Så jeg må bare medgi at for meg er det ganske så logisk at nettopp den fanatiske markedsøkonomiske styringen i dag gir det vesentligste svakhetspunkt i møte med farlige nye virus.

Hvor mange av landets sykepleiere, leger, helsefagarbeidere med flere var fortsatt slitne da den andre oppturen med smitte kom? Hvor mange ganger skal det være de som arbeider nærmest de syke og pleietrengende som skal jobbe mer enn arbeidsmiljøloven egentlig tillater?

Hva med antallet sykehusplasser/sengeplasser i Norge? Kan vi etter denne pandemien fortsatt, og med rette, hevde at det planlagte antall sykehusplasser skal ned i framtida? Jo, vi får snart en vaksine nå. Men hvor stor er sannsynligheten for at vi ikke får et nytt, smittsomt og dødelig virus i løpet av en femten-tjueårsperiode?

Likevel ser vi at helseforetakene, også nå i år, fortsetter å vedta flytting og sentralisering av nye, store sykehus med færre sengeplasser. Vi ser det i Oslo og vi ser det i Innlandet, blant annet. Dette skjer til og med rett etter at evalueringsrapporten om det feilslåtte foregangssykehuset Kalnes ble publisert. «Vi skulle hørt på de ansatte hele tiden» var konklusjonen der.

Jeg hørte en av de siste dagene argumentasjonen fra administrerende direktør i Helse Sør Øst, Cathrine M. Lofthus. Bakgrunnen var vedtak om å bygge nytt storsykehus i Innlandet, i Brumunddal. Det var så klart at man måtte vente mye uro og bråk med slike store omveltninger, sa hun.

Ja, men betyr det også at man bare skal kjøre på med det som er bestemt av noen byråkrater, uten å lytte til ansatte og fagfolk? Særlig er dette et vesentlig spørsmål nå etter evalueringsrapporten fra Kalnes.

Ikke minst er det et høyst betimelig spørsmål etter erfaringene vi har til nå med corona-pandemien. Hvordan kan det som ble tenkt var riktig før 12. mars 2020 få fortsette å være sant, og uten at politikere som helseminister Bent Høie går ut og instruerer om å vente med vedtak til denne pandemien er over?

Jo da, administrerende direktør i Helse Sør-Øst er lege. Men skal du ha solid kunnskap bak vedtak, også på det medisinske og omsorgsbaserte feltet, må du utvikle denne kunnskapen i dialog med fagfolk/fagfeller på ulike nivåer, ikke bare de som sitter i ledelse og byråkrati. Blant fagfolkene som inngår i reelle dialoger, må det også finnes fagfolk som ofte, og her og nå, kjenner pasientens puls. Jeg undrer hvor lenge det er siden administrerende direktør gjorde det?

Det vil aldri være tilstrekkelig å forvente uro og kritikk uten å faktisk lytte og argumentere i en dialog. Helseforetakene synliggjør vel ytterst sjelden at kunsten å lytte er noe de kan. Krone-argumentet er det som vektlegges. Men dette er ikke en velferdsstat verdig.

Så jeg tenker altså, hvordan kan vi berømme dagens regjering for corona-håndteringen, så lenge de ikke ser lenger enn de viser oss i dag?