Kan vi håpe på et veiskille i norsk helsevesen?

Norsk Sykepleierforbund, Østfold, skrev følgende i et Facebook-innlegg den 30. juni 2020:

«Det nye sykehuset på Kalnes som østfoldingene måtte vente på i flere tiår, er for lite, for upraktisk og for knapt bemannet. Det viser en fersk rapport som har evaluert sykehusutbyggingen og erfaringene med å drifte Norges nyeste sykehus. – De ansattehadde rett hele tiden, sier Sykehuset Østfolds direktør Hege Gjessing. Det er kostbart, men helt nødvendig lærdom at myndigheter, sykehusutbyggere og arbeidsgivere lærer både å lytte til de ansatte og ta deres innspill og innvendinger på alvor.»

Innlegget var en kommentar til en artikkel som ble publisert på NRK.no samme dag.

Sykehuset Kalnes ble åpnet i 2015. Allerede flere år før åpningen varslet ansatte – det vil si fagfolk ved sykehuset – at det nye sykehuset ble planlagt for lite. Etter åpningen av sykehuset i 2015 mente helseminister Bent Høie at sykehuset Kalnes kunne være et foregangssykehus som Norge kunne lære av ved senere sykehusutbygginger.

Nå ser vi altså hva dagens administrerende direktør Gjessing, ved sykehuset i Østfold, våger å si etter evalueringen. Sykehuset er for trangt, og det er minst 20 prosent for lite. Man skulle ha hørt på de ansatte mye mer, for de hadde rett hele tiden.

At en direktør i et helseforetak går offentlig ut og medgir at de tok feil, det er ikke hverdagskost, nei. Langt mindre er det hverdagskost at en direktør virkelig sier at de ansatte burde ha blitt lyttet til. Da er det også betimelig å påpeke at Gjessing ikke var direktør for sykehuset i Østfold da det ble bygget. Direktør på den tid var Just Ebbesen som nå har ansvaret for byggingen av det nye Oslo universitetssykehus.

Er ikke det et faktum som bør få varselklokker til å ringe hos våre folkevalgte politikere på Storting og i regjering?

Er det lov å håpe at uttalelsene nå er første skritt på veien mot et norsk helsevesen som atter vil sette kvalitet for pasientene i sentrum og gode arbeidsforhold for helsefaglig personell først? For hva innebærer de siste årenes effektivisering? Foruten rovdrift på helsepersonell, er de siste årenes helseledelse synonymt med systemer med masse sjekklister som skal krysses av så ingen får ansvar? Det er krysset ut, så da har man gjort sitt. 

Men kvalitet kommer fra kunnskap og kompetanse. Det medfører at fagfolk stadig tester ut sine kunnskaper, erfaringer og meninger og stiller uendelig mange kritiske spørsmål mot egne meninger og mot relevant kunnskap. Å bekrefte egen tro er lett, men det gir ingen sikker kunnskap. Egen tro må bekreftes ved å vise at det er sannsynlig at det motsatte ikke kan bekreftes for å kalle det kunnskap.

Men det er fjernt fra der vårt helsevesen er i dag.

Avkrysning for «utført» kan nok duge i en Toyotafabrikk. Men mennesker, og aller minst syke mennesker, er ingen Toyota.

Mennesker er individer. Biologi, fysiologi og naturvitenskap er én ting. Men mennesket er mer komplekst enn naturvitenskap.

Siden helseforetaksloven ble innført i 2001, ser vi at systemet er alt. Og systemet er resistent mot kritikk. Man følger skjema, og ingen kritiske spørsmål når frem. Den som fremmer kritiske spørsmål blir destruert slik vi ser i historien om Heidi Follett, i Klassekampen, den 01.07.2020. Follett jobbet med Nav og fremmet kritikk. Men uavhengig om det er i Nav, helseforetak eller kommunale pleie- og omsorgstjenester, så får den som stiller kritiske spørsmål lide. Systemene er ikke mottakelige for kritikk.

Den 4. august i år måtte imidlertid statsråd Torbjørn Røe Isaksen likevel offentlig erkjenne at systemfeil kan finne sted. Systemer kan svikte. I rapporten vedrørende Nav-skandalen var systemsvikt hovedkonklusjonen. Men hvem skaper og har ansvaret for systemet, spør jeg?

Systemene som er utviklet de seneste år, blant annet i helseforetakene, men altså også på flere andre offentlige tjenesteområder, har dreid på maktstrukturer og pleid en tro på at ledelse som eget fag, med markedstenkning som overordnet fokus, er det som tjener samfunnet. Når øverste ledelse har bestemt, så blir det sånn, og all motstand, alle kritiske argumenter overhøres som uvesentlige. Deltakelse fra tillitsvalgte i sykehusstyrene er minsket, og de overkjøres lett.

Målet for sykehus/helseforetak er overskudd. For Nav var målet å ta misbrukere. Men er det rette hovedmålet for sykehus og for Nav?

Effektiviseringsmål er det viktige. Som Gjedrem uttalte i 2019, er planene for det nye Oslo universitetssykehus at det skal spares flere hundre sykepleierstillinger der.

De seneste årene, etter innføringen av helseforetak, er det neppe lønninger til fagfolk som gir for store lønnskostnader i sykehusene. Utbetalinger av lønn og etterlønn til direktører, godtgjøringer til styremedlemmer og kjøp av konsulenttjenester er de områder som gir økende kostnader i helseforetakenes regnskaper. Og en indre sirkel med foretrukne personer i ledelse, slik vi ser med tidligere direktør ved sykehuset i Østfold som nå er flyttet til sykehuset i Oslo, forteller noe om en smal maktbastion i foretakene.

Slik ser vi igjen og igjen. Systemene vil ikke ha kvalitet. 

Helseforetakene, kommunehelsetjeneste, Nav og så videre … det er ikke rom for å lytte til kritiske argumenter. «Vi venner oss nok til det», som statsminister Erna Solberg svarte da NSB skulle skifte navn til Vy.

Men det blir ikke kvalitet av sånt.

Og vi har da ikke råd til å drive noe sånt som ikke innebærer kvalitet i Norsk helsetjeneste?

Derfor er Hege Gjessing, administrerende direktør ved Sykehuset Østfold, sine ord her så lovende, så håpefulle. Er vi på vei til å få helseforetak og direktører som våger å innrømme feil?

Det er jo første skritt på veien mot kvalitet i helsetjenestene det?