Man kan ikke krangle alene
Jeg har to barn – to jenter – som opp gjennom årene både har kranglet og diskutert høylytt. Og det er jo helt naturlig. Vi må akseptere at barn diskuterer og noen ganger krangler. Det jeg derimot har forsøkt å lære dem gjennom årenes løp, er at de må ta ansvar for sin del av krangelen.
Det er lett å oppfatte det som at det er én som blir rammet av en krangel mens den andre er urimelig og får skylden for at diskusjonen eskalerte. Jeg har mange ganger fått høre fra døtrene mine: «men hun sa/gjorde det mot meg først!» og «Da er det ikke rart at jeg blir sint, eller tar igjen.»
Det er lett å bli revet med når man opplever at noen oppfører seg urimelig, eller sier noe som – i ens eget hode – fremstår som helt urimelig. Men uansett, på tross av hva den andre sier og gjør, så er man alltid 100 prosent ansvarlig for sine egne utsagn og handlinger.
Du har selv et ansvar
Er du med og bidrar til at krangelen utvikler seg, er det åpenbart at du selv må se på din deltakelse som medvirkende til krangelen.
For det er helt umulig å krangle alene.
Dersom en ikke lar seg rive med, og reagerer på reaksjonen, vil det bare være et tidsspørsmål før kranglefanten fremstår som latterlig og særlig om vedkommende fortsetter å angripe uten å få respons. Da er det lett å avsløre hvem som er «idioten». Dersom en selv unngår å kaste kvister, grener eller bensin på bålet, er det ingen tvil om hvem som står for hele flammen.
Ulike perspektiver
Når to stykker krangler er det alltid fordi partene har ulike perspektiv på en sak. Dét i seg selv er helt naturlig og ikke nødvendigvis problematisk. Alle er forskjellige. Vi kommer fra ulike miljøer og har ulike preferanser. Derfor vil vi ha ulike meninger om hva som er rett og galt i ulike situasjoner.
Det som derimot blir et problem, er når vi ønsker at andre skal se ting ut ifra vårt eget perspektiv. Og om vi mener vi selv har rett og den andre part likevel velger å mene noe annet … ja da dukker det gjerne opp tanker som at den andre part ikke vil en vel. Eller tanker om at vedkommende er sleip, dum eller utspekulert.
Å respektere at andre mennesker har en annen oppfatning enn en selv er det første – nødvendige – steget til en god diskusjon. Om diskusjonen skal ha noe for seg vel å merke.
Hold hodet kaldt
Nå mener jeg ikke at man skal akseptere å bli manipulert, lurt eller tråkket på. Jeg mener derimot at man skal stå veldig tydelig opp for seg selv og sine hjertesaker, alltid si fra når noe ikke går riktig for seg og at man skal tørre å – både – heve stemmen og stå på for egen sak.
Likevel tror jeg man er best tjent med å benytte argumenter og belyse saken slik man selv ser den fremfor å slenge dritt om andre eller andres synspunkter. Det bidrar ikke til annet enn å fjerne fokus fra en sak man i utgangspunktet bryr seg veldig mye om.
Ikke ta det personlig
Det er ikke alltid så lett å styre seg, og det er fort gjort å bli sint når andre er urimelig eller kommer med påstander som ikke hører hjemme noe sted. Men om du klarer å ikke ta det personlig og unngår å rakke ned på andre, så er det så mye enklere å være saklig og argumentere ut ifra ditt eget perspektiv. For om du rakker ned på andre, da har du helt enkelt «mistet hodet».
Det å unngå å ta andres utbrudd personlig – og reagere på dem – vil være den aller viktigste egenskapen når en selv vil belyse ens eget syn på saken. Og om du klarer å holde hodet kaldt, vil du til slutt komme seirende ut, spesielt dersom en tredjepart – som skal observerer det hele utenfra – skal ta en avgjørelse i saken, til slutt.
