Ei pute forteller

Blogg

Jeg er ei pute som har vært i det norske helsevesenet i unevnelig mange år. Og det er jeg stolt av!

For det første er jeg stolt av å ha levd unevnelig mange år – til tross for mange snikende hygieneregler. For det andre er jeg stolt over å ha overlevd norsk helsevesen i så mange år – på tross av mange helseministre og like mange nye reformer. For det tredje er jeg stolt over å ha gjort en god jobb i norsk helsevesen i så mange år – riktignok var jeg innom svensk slutenvård en periode – men før jeg visste ord av det, var jeg over på norsk side av grensen igjen.

Det hele startet da jeg ble født for unevnelig mange år siden et sted i Norge. Menneskene kaller det å bli produsert, men for meg handler det om at jeg ble født på den fabrikken. Jeg ble født svært så hvit, og likeså fast i kantene. Sømmene var godt sydde, og alt lå til rette for et langt og godt liv.

Medputene mine var noe klagete – jeg husker det som det var i går – men jeg var glad i dem likevel. De så for seg noen liv der de ble hardt brukt, og at de ville få et kort liv. De ønsket helst å bli kjøpt av rikfolk eller lagt på ei hytte som ble brukt bare noen få ganger i året – fordi de da kunne bli pent brukt og holde seg fine i kantene lenge.

Jeg skjønte dem aldri. Jeg hadde da mer lyst til å være til god nytte, skape god søvn og god stemning – heller et kort liv med mening enn et langt og meningsløst et. Tenkte jeg.

Nå, unevnelig mange år etter, tenker jeg faktisk helt likt. Bare at jeg vet at det ble et langt og meningsfylt liv – noe jeg er takknemlig for.

Sammen med mange medputer ble jeg kjøpt inn av et stort sykehus på Østlandet. Lenge lå jeg på et lager – og fortsatt klaget mine medputer. Jeg derimot, lå og lengtet etter å bli brukt. Kanskje et barn har bruk for meg, tenkte jeg. Eller en syk person som kan ha svært god nytte av ei god natts søvn eller to? De andre drømte fremdeles om et liv hos fremstående rike personer med gullkantede senger, eller ei hytte på Kvitfjell.

En vakker dag ble jeg hentet ut i lyset. Plasten ble tatt av meg, og jeg fikk et putetrekk! Jaså, tenkte jeg – jeg får klær! «Det var ei god fyldig pute», sa ambulansemannen, og jeg lå på båra stolt som en hane! Så der lå jeg en stund og ga mange pasienter i ambulansen god søvn eller best mulig hvile mens de ble fraktet fra det ene stedet til det andre. Det er helt utrolig så mye de ambulansefolkene kan!

En gang ble jeg med inn i et akuttmottak, og videre opp på en avdeling. Der fulgte jeg en pasient i tykt og tynt – helt til han forlot denne verdenen med meg fredelig under hodet. Det var en meningsfull oppgave. Etter det var det en observant sykepleier som fikk se at jeg var stemplet «ambulanse Oslo», og hun fikk sendt meg med neste ambulanse som kom. Pliktoppfyllende sykepleier!

Det er også helt utrolig hvor mye de kjører, disse ambulansene. Av og til i full fart med blålys og ingen lyd, andre ganger full fart med blålys og lyd, og atter andre ganger i full fart uten lys og lyd. De kjører også i vanlig fart en del ganger – og etter hvert lærte jeg meg hvem som liker best å kjøre fort og ikke. Noen benytter sjansen til å trene med blålys så fort de øyner en sjanse, mens andre drøyer nesten litt for lenge – men det er bare en liten putes mening.

Enkelte rødkledde kjeder seg og gleder seg til middagen hjemme, mens andre bruker hver en sjanse til å lære, observere og småsnakke med pasienten. Av og til hopper jeg ned på golvet dersom jeg har sjansen, bare for å lage litt ekstra bry for den late, men oftest koser jeg meg der jeg ligger.

Inne på akuttmottakene har jeg etter mange år lært meg de ulike fagprofesjonenes spesialiteter. Jeg blir aldri lei! Jeg ligger og humrer for meg selv, og ingen vet at jeg observerer alt som skjer. Jeg elsker sykepleiere, som gir meg et nytt putetrekk nesten hver gang jeg faller på golvet. Og ikke bare det – men de snakker med meg! De kan si: «Du må vel ha et nytt trekk nå, siden du har fartet rundt omkring på både røntgen og sengepost.» Det kaller jeg god sykepleie!

En gang forvillet jeg meg inn på et rehabiliteringssenter. Det var jammen en ny opplevelse! Der var det så rolig. En nydelig atmosfære av ro, orden og frisk fjelluft. Pasientene mine falt til ro, og de som kom med prekestol, gikk jammen ut igjen med krykker. På bare et par uker eller tre! Dette må det jammen være mye god samfunnsøkonomi i!

Dette var den beste tiden i mitt liv, samtidig som jeg koser meg på ambulansen igjen. Men av og til, når Oslo-kollisjonene og Ullevål-styret herjer på som verst, da savner jeg rehabiliteringsoppholdet på Sørlandet. Nå snakker de om å legge ned hele Ullevål – jeg skjønner ingenting. Akkurat som om omstrukturering og omorganisering pleier å være særlig samfunnsøkonomisk og personalvennlig. Å nei, jeg har sett mer enn at den der biter på meg.

Vi har et bra helsevesen i Norge. Jeg fikk se et glimt fra en annen verdensdel en gang jeg var med på en flytransport, og jeg har klart å la være å begynne med i-landssutringen. Forbedringspotensial – ja, absolutt – men vi har det bra. Vi kunne godt hatt helseutdannede helseministre, ledelser som ser at en solid grunnbemanning lønner seg for alle parter, bedre hygienestandard hos alle faggrupper og enda mer fokus på taushetsplikten – men tross alt, vi har det da godt.

Jeg ønsker meg enda flere år i norsk helsevesen, og vil benytte denne unike muligheten til å ønske alle sykepleiere i alle ledd en riktig god og avslappende sommer! Ikke glem å sette pris på putene – de har en uvurderlig oppgave i det ganske land;)

God sommer!