Likestilling forutsetter lønnsløft

Beskrivelsen av tillitsvalgte som arbeidslivets sivilforsvar er samfunnsdebattant og redaktør Elin Ørjasæters omtale av rollen norske tillitsvalgte utøver i arbeidslivet. En rimelig og ganske presis generell beskrivelse spør du meg.

Forskningsmillionær

Litt mer ute på viddene finner vi Nina Amble. Hun har forsket på arbeidstidsordninger i kommunale omsorgstjenester, og beskriver seg selv i AgendaMagasin som en privilegert «forskningsmillionær» som har meninger om andres arbeid og intensjonene bak dette.

Hennes egen bakgrunn er professor ved OsloMet (altså Høgskolen i Oslo og Akershus), bygg- og anleggsingeniør ved Høgskolen i Gjøvik og psykologistudier ved UiO og NTNU. Hun omtaler profesjonene i «helse- og omsorgstjenesten» som utfordringene i sektoren, og utpeker Sykepleierforbundet til den store konspirator (min tolkning av hennes omtale). Forskeren vil altså bli beslutteren, og synes profesjonens innblanding i hennes syn er vanskelig. I sitt virke stiller hun spørsmål om det finnes en kommunal sykepleiermangel, og mener sykepleierne har «kuppet» debatten om arbeidstid i det kommunale helsevesenet. Hun om det. Når virkeligheten hun beskriver er både mangelfull og til dels feilaktig har vi både en samfunnsmessig og en faglig forpliktelse til å korrigere. Jeg registrerer at vi lykkes.

Retten til hel stilling

Likestilling i framtidas arbeid vil handle om retten til fast hel stilling, lik lønn for likt arbeid, og en belastning i arbeidslivet som både er håndterbar og bidrar til en fortsatt innovativ yrkesutøvelse. Amble glemmer i sin iver etter det hun beskriver som «rettferdighet», hvor hun forfekter at sykepleiere skal ta økt belastning for å avlaste helsefagarbeidere og assistenter (!), at primærhelsetjenesten i dag er noe helt annet enn bare for noen år siden. Samhandlingsreformen flytter pasienten raskere mellom nivåer, og primærhelsetjenesten er i dag til dels en avansert førstelinje. Dette krever en styrket kompetanse, og en kompetanse som samhandler sømløst med sykehus og fastleger. Ordene Amble ikke finner er: Flere sykepleiere. For å lykkes med dette kreves tilbud, ikke pisk.

Vi tar den plassen samfunnet gir oss

I en godt dokumentert rapport viser Menon Economics i august 2018 at det mangler en reell satsing i primærhelsetjenesten. Det er ikke samsvar mellom oppgaver og ressurstilgangen, og det dokumenteres at kommunene ikke prioriterer helse- og omsorgsoppgaver i sin budsjetter. Tillitsvalgte i feltet vet alt dette, og utgjør sivilforsvaret overfor rådmenn og lokalpolitikere før og i beslutningsprosesser.

Norsk Sykepleierforbund tar den plassen samfunnet gir oss, og situasjonen krever. Sykepleiere omtales også av regjeringa som helsevesenets lim. At «forskningsmillionæren» Amble ikke liker dette er relativt uinteressant. Viktigere er at morgendagens sykepleiere finner primærhelsetjenesten attraktiv for et yrkesliv som gir rom for et privatliv med familie. Sykepleiere er relasjonelle, og dette er derfor avgjørende. Et lønnsløft minimum på linje med kolleger i sykehusene er derfor også tvingende nødvendig (allerede i dag ligger kommunalt ansatte 50 000 kroner etter).

Det haster

Dette er de avgjørende faktorene samfunnet må få på plass, og det haster. Det er det vår plikt som dagens tillitsvalgte å slåss videre for pasientens rettigheter, og en bærekraftig sykepleiertjeneste. En faglig forsvarlig sykepleierbemanning trygger også helsefagarbeiderne og assistentene.

Et bærekraftig helsevesen bygger på profesjoners kunnskap, kvalitet og en ressurstilgang tilpasset oppgavene som skal løses. I primærhelsetjenesten betyr det budsjetter som tar utgangspunkt i virkeligheten, og ikke «innovative spareordninger» som ikke verdsetter yrkesutøveren i helsevesenets førstelinje. 

Likestilling i arbeidslivet forutsetter lønnsløft også for sykepleiere i primærhelsetjenesten.