Hvordan havna vi her?

Blogg 0 kommentarer

Når du har gjort ditt ytterste, prestert godt, inntatt hvilepuls – for så å bli satt ordentlig på plass? Ikke akkurat blink. Hvem bomma? 

Samtidighetskonfliktene hadde stått i kø i flere uker. Mye skulle skje, på ulike steder til samme tid, men med meg som fellesnevner. Jeg kan, men så mye overalt samtidig kan jeg ikke. Delegering blir ofte svaret i slikt, og en del ekstra arbeid etterpå. Til slutt skal resultatene følges opp uansett, og informasjonen må leveres. Rollen som tillitsvalgt er variert så det holder. Jeg liker det!

For mye av det gode er helt fantastisk. Likevel er det noen grenser for hvor morsomt det blir når tid og rom, rent fysisk, setter grenser for hvor godt virkeligheten kan håndteres.

«Tillitsvalgte er de siste som gir seg», er et av mine egne utsagn. Som sagt så gjort når tid skal spares. Sist praktisert med ymse bravur da jeg skulle utlikne tapt tid på en flyplass i Kongeriket. Jeg var ikke først, men godt innafor idet jeg skal gjennom billettvisning og ombordstigning. Grunnet en noe mindre flymaskin enn normalt er personalet mer opptatt enn vanligvis av håndbagasjen.

Men travel light er for meg mer enn et slagord, og jeg benytter derfor anledninga til å seile bramfri forbi alle tilbud om å stampe den slags andre steder i maskina. Foran meg står en som ikke snakker norsk, og det tar akkurat litt lengre tid enn jeg synes øyeblikket krever.

Derfor, idet han bøyer av og går mot de før omtalte bagasjelappene, mens ombordbøylene plutselig er åpne, slår jeg til. Jeg går, i ett langt skritt, og passerer flere folk og hindre på veien mot reisen i et eget utsiktsete. Været er vakkert og turen blir fin, og jeg lander mykt på anvist plass fra mobiletten.

Kameraet fiskes fram og knipser naboen, et identisk fly som skinner hvitt i sola. Jeg tenker at det bildet kan brukes til et oppslag om … Lenger kommer jeg ikke, før både en passasjer og en av kabinpersonalet vil ha min oppmerksomhet. Samt mitt sete! Slikt har jeg jo opplevd før, så jeg drar fram mobiletten og viser setenummeret som samsvarer med min plass. Samhandling er noe denne tillitsvalgte har koll på, vet jeg!

Reaksjonen på det hele er imidlertid ikke som jeg forventer. Overhodet ikke. I stedet for en unnskyldning, i det minste en forklaring og en eventuell tiltakende beklagelse, blir jeg rett og slett parkert. Tillitsvalgt er den siste som gir seg, og den tiden var plutselig ankommet.

– Nummeret på setet ditt er helt riktig det, Solberg. Men flighten din er et helt annet sted. Ditt fly er sannsynligvis det du nettopp tok bilde av. Jeg vet ikke hvordan du kom om bord her, men av skal du med en eneste gang, er meldinga som ruller ut mellom leppene på den myndige dama over meg.

Noen ganger er det ikke mer å si. Gode ord dør sist, og jeg var på direkte kurs rett mot undergangen. Jeg rakk utgangen i siste liten, medbrakt den før omtalte håndbagasjen, før jeg med den mest selvsikre minen på lenge slentret bort til maskina parkert ved siden av. De ventet. Ganske riktig, med et ledig sete og nummer jeg nylig hadde stiftet bekjentskap med.

Turen for øvrig gikk bra, og oppdragene ble utført utover egen antatt forventningsgrad. Det du leser nå, er skrevet på hjemreisen. Fra rett setenummer, på riktig flight, til planlagt by. Det er jeg helt sikker på. Fra nå av både leser og spør jeg en ekstra gang. Aktiv avlytting.

Så vet også jeg hvor jeg havner.