Hvor vil du at mamma skal dø? Et verdivalg

I Norge har man forsøkt å sikre den palliative behandlingen ved å inkludere den i eksisterende institusjoner og tjenestetilbud som sykehus, sykehjem eller hjemmesykepleie. Det finnes flere titalls palliative avdelinger spredd rundt i landet, men det finnes kun fire hospice. Hva er et hospice? Et hospice er enkelt forklart et sted der alvorlig syke og døende kan komme for å tilbringe sin siste stund. Hospicene er spesialisert på lindring av ikke bare den fysiske smerten, men også den åndelige, sosiale, eksistensielle og psykiske smerten.

Jeg har selv jobbet på både en palliativ avdeling på sykehjem og et rent hospice; jeg trivdes best på hospice. Ved hospicet opplevde jeg i størst grad å ha tid til å anvende alle sider ved utdannelsen min og å få ha hovedfokuset på de pasientene jeg hadde ansvaret for.

Det var mange spennende prosedyrer, men det viktigste og mest givende for meg var å ha tid til å være til stede for pasienten. Jeg hadde mulighet til å føre lange og gode samtaler med pasientene, ivareta og møte pårørende, ta med pasienter på tur, samarbeide med frivillige og ha små huskonserter på piano. Det opplevdes som å jobbe med livshjelp, fremfør med døden og lindring.

Det var også etablert et godt tverrfaglig samarbeid mellom flere instanser i både primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten.

Tilbakemeldingene fra pårørende og pasienter var at det opplevdes rolig og fredfullt å være på hospice, til tross for at vi i personalgruppen hadde travle dager. Selv gikk jeg sjelden fra jobb med dårlig samvittighet for noe som var ugjort. I tillegg bar pasientrommene lite preg av at man var på institusjon, og var tilrettelagt med egne alkover med tanke på at pårørende kunne være til stede gjennom hele oppholdet.

Å jobbe på en «vanlig» palliativ avdeling var en stor kontrast til å jobbe på hospice. Det var travlere og mer hektisk. Rapporten jeg fikk om pasienten, var ofte når hun sist gang hadde fått medisin, og «ellers alt ok». Rommene var nederst i avdelingen, lengst vekk fra vaktrommet. De var heller ikke tilrettelagt for pårørende og var sterile … De var innredet med seng, nattbord og en lenestol.

Som sykepleier følte jeg meg mye alene, og jeg savnet et bedre tverrfaglig samarbeid og en større tilstedeværelse av en faglig leder. Hadde det, som på hospicet, vært en eller to faste leger med spesialisering, tror jeg det hadde bidratt til en kvalitetssikring av den enkelte pasients medisinske behandling og kompetanseutvikling hos personalgruppen.

Det er store forskjeller i behandlingen mellom en palliativ avdeling på et sykehjem og et hospice. Det er svært trist. Døden er en viktig del av livet, ikke bare for den døende, men også for de rundt.

Jeg etterlyser en større satsing og et bredere hospicetilbud i Norge. Jeg tror at hospice er fremtiden, og at det vil bidra til en større åpenhet om døden og en kvalitetssikring av behandlingen i livets siste fase. Men ikke minst tror jeg det vil bidra til en faglig utvikling av lindring overfor flere pasientgrupper enn de med en alvorlig kreftdiagnose (som mange tenker på som den typiske døende), for eksempel alvorlig syke barn.

Jeg tror at etableringen av hospice som fyrtårn for fagutvikling i fylkene vil bidra til å utjevne forskjellene og bidra til en mer likeverdig behandling mellom hospice, sykehus, sykehjem og i hjemmesykepleien.

Det trengs mye kunnskap fra andre når vi trer inn i livet, men minst like mye – om ikke mer – når vi skal dø og ta avskjed med våre kjære. Cicely Saunders, en av grunnleggerne av hospicebevegelsen, sa at det finnes ulike tilnærminger til døden og den døende, og at disse avslører mye av holdningen til samfunnet i sin helhet og politikerne.

Det er et verdivalg: Hva slags samfunn er vi i dag, og hvilket ønsker vi å bli? Dersom du kunne velge, hvor vil du at mamma skal dø og ta avskjed med deg? På et hyggelig hospice eller et sterilt rom, bortgjemt nederst i gangen på en institusjon, der hovedfokuset risikerer å være når hun fikk sin siste dose morfin?