I norsk helsevesen er jeg opplært til å hjelpe og gi omsorg. Jeg er opplært til at helsepersonellet vet best, og kan gi råd og hjelp til pasientene. Det er kanskje også flere enn meg som har møtt «Hva kan jeg hjelpe deg med?» når jeg kommer til fastlegen.

Det jeg ikke har lært å spørre i min utdannelse og erfaring i norsk helsevesen (fram til nå), det er «Hva trenger du?». Kanskje vil det spørsmålet mer enn noe annet si noe om pasientens behov.

Det er ikke alltid pasienten vet best hva som trengs, siden helsepersonellet sitter med fagkompetansen. Men «Hva trenger du?» kan avsløre behov som vi kanskje ikke finner dersom vi spør «Hva kan jeg hjelpe deg med?».

For det er ikke alle behov vi klarer å hjelpe den andre med.

Det kan avdekkes følelser som aldri har fått lov til å komme ut, det kan avdekkes hendelser fra tidligere i livet som aldri før er satt ord på. Eller det kan framkomme behov for konkret hjelp innen hus/hage/innkjøp, som den andre innser at han i dag må ha hjelp til.

Hos oss har vi kollegaveiledning med en dyktig veileder, og dette er ubeskrivelig nyttig. Vi har også høyt fokus på utdannelse innen veiledning. Vi lærer verktøy vi kan bruke både inn i vårt eget liv og i veiledning på jobb.

Ved å spørre «Hva trenger du?» vil vi ofte få uventede svar, fordi vi ofte tror at behovet er noe helt annet enn det brukeren kjenner er viktigst. Eller vi kan spørre «Hvordan har du det – sånn egentlig?».

Bildet viser en sykepleier som lytter til en eldre dame.
Det jeg ikke har lært å spørre i min utdannelse og erfaring i norsk helsevesen (fram til nå), det er «Hva trenger du?». Kanskje vil det spørsmålet mer enn noe annet si noe om pasientens behov.

«Hei, kan jeg hjelpe deg med bandasjen?»

«Ja, takk, gjerne.» («Men egentlig har jeg behov for å snakke med noen.»)

«Fikk du spist frokost i dag?»

«Ja, takk, jeg gjorde det.» («Men jeg lurer på om min syke mann har klart å spise i dag.»)

«Gjør det vondt i såret?»

«Nei, takk, det går bra.» («Men jeg har fryktelig vondt inni meg.»)

«Da var vi ferdige. Dette såret ser bra ut!»

«Flott.» («Men … kan vi snakke litt sammen …?»)

Sykepleieren går ut, og samtalen avsluttes – eller sykepleieren blir sittende litt til, og spør «Hva trenger du i dag?». Da har pasienten en sykepleier som bruker noe av tiden sin på å lytte.

For noen pasienter er det nok å bli lyttet til og trodd på. Vi hjelpere tror gjerne at vi må fikse, men vi kan stort sett aldri fikse den andres liv eller problemer.

Tidsklemma er reell, men dersom vi er bevisst på dette, kan vi i noen tilfeller klare å samtale parallelt med det andre vi gjør. Eller vi kan i noen tilfeller klare å sitte ned og ta en samtale/veiledning.

Og i alle fall kan vi bruke dette når vi har mulighet til å sette av en halvtime til en veiledningssamtale.