«Nå kan jeg kan gå!»
Rehabilitering er et oppløftende og givende fagfelt å jobbe i. Å få inn pasienter i seng, og sende de ut med prekestol, er veldig gøy. På spørsmål om hun hadde hatt nytte av oppholdet, sa en pasient: «Å ja! Jeg kunne jo ikke gå da jeg kom hit! Nå kan jeg gå lange runder i lysløypa her!» Og det – det er givende for oss som jobber med rehabilitering.
Det er mye arbeid for pasienten å rehabiliteres. For det er ikke rekonvalesens lenger, slik det var før. Nå er det aktiv rehabilitering. Det vi driver med, er spesialisert tverrfaglig rehabilitering. Og hvem må gjøre jobben? Jo, pasienten selv.
Det er pasienten som må stå opp av senga, gå til frokost og spise, komme seg til bassenget eller til fysioterapeuten, kjenne på lemstre muskler og stive ledd. Det er pasienten som går med smerter og må balansere mellom aktivitet og hvile. Det er pasienten som strever med å sove, og som må snu seg hver time med smerter, og som må stå opp på toalettet fordi væsken mobiliseres og må ut.
Vi som jobber i tverrfaglig team, skal tilrettelegge, veilede, rådgi, hjelpe, støtte og bruke vår faglige kompetanse til å sørge for at rehabiliteringsprosessen starter. Prosessen skal ikke avsluttes her, men den fortsetter når pasienten kommer hjem eller til neste steg i behandlingslinjen/pakkeforløpet.
Og det er derfor det er viktig at det er pasienten som gjør jobben fra dag én her også – for ingen av oss blir med videre i rehabiliteringsforløpet – jobben er pasientens.
Noen trenger bistand av helsepersonell i lang tid etter endt rehabiliteringsforløp her, enkelte resten av livet. Andre skal hjem til hverdagen og trenger å ha med seg øvelser for å opprettholde bøy og strekk i kneet, eller bevegelsen i skulderen, eller turene med gåstavene.
Eksemplene på pasienter som kom seg et mestringssteg videre, er mange. Pasienten med tilbakelagt kreftbehandling som klarer å gå igjen. Den sengeliggende nyopererte pasienten med kreft i magen som etter noen uker klarer å gå med prekestol.
Pasienten med ankelbrudd som var neddopet av A-preparater, og som etter noen uker går ut av døren klar for resten av livet. Pasienten som kom i elektrisk rullestol, og som gikk ut igjen med staver. Pasienten som lærte seg å bruke energien sin på en mer hensiktsmessig måte og dermed fikk et nytt liv. Pasientens ektefelle som fikk hjem «ei ny kone!».
Rehabilitering er gøy. Hardt arbeid, mange utfordringer, enda flere vurderinger, svært mange tverrfaglige møter, diskusjoner og samarbeid – men utrolig motiverende.
