«Åh, det ER så godt med alt som er gjort», pleide faren min å si da jeg var liten … Der og da skjønte jeg nok ikke så mye av det, fordi det som oftest var han som gjorde det som skulle bli gjort, men jeg nikket og sa meg enig – som vi mennesker ofte gjør når vi hører ordtak eller «selvfølgeligheter – som vi sjelden tar oss tid til å tenke over om vi er enige i eller ikke …

Når jeg nå i voksen alder ofte er den som skal sørge for at ting faktisk BLIR gjort, gir det mer mening. Det kjennes veldig godt å ha utført en oppgave som man vet man må gjøre! Likeså kjennes det noen ganger frustrerende å ha oppgaver liggende som man ikke får gjort!

I en travel arbeidshverdag i akuttavdelingen hvor jeg jobber, er det som oftest til enhver tid mange oppgaver som enda ikke er løst, og mange pasienter som enda ikke er tatt imot. Vi triagerer for å vurdere hvem det haster mest med, og dermed blir det naturlig nok en del pasienter som kan vente, som må vente.

Vi mennesker responderer ulikt på følelsen av å ha noe eller noen som venter. Jeg selv responderer ulikt på å ha oppgaver som venter på meg, fra dag til dag. Tidligere var jeg ikke bevisst dette, og lot meg overvelde hver gang det var oppgaver foran meg som jeg ikke hadde tid til å løse. Jeg kunne tenke på disse oppgavene mens jeg var inne på et pasientrom, og ble så stresset at jeg endte opp med å være fraværende og lite effektiv inne på rommet, som igjen resulterte i at de på venterommet måtte vente enda lenger.

Der og da skjønte jeg ikke det – der og da kjentes det ut som om hele venterommet kom veltende over meg, og jeg hadde ikke noe annet valg enn å føle meg overveldet, overarbeidet, stresset og fortvilet.

Jeg begynte å irritere meg over alle årsaker til at jeg kjente det slik: sykehusdirektøren som ikke vil gi oss mer penger til flere stillinger, Helsebygg som har bygget sykehuset for lite, koordinator som ringer meg i eningen for å gi meg nye oppgaver, pasientene som sender meg blikk når jeg går forbi, blikk jeg tolker som bebreidende og anklagende: «Hvorfor er det ingen som kan hjelpe meg? Jeg har sittet her en evighet!»

Det å skulle jobbe med alle disse følelsene innabords går fryktelig tungt og tregt. Jeg har hodet fullt av støy, jobber lite effektivt og er definitivt ikke til stede i øyeblikket og utstråler trygghet og varme til pasienten.

Bildet viser en sykepleier med en pasient i bakgrunnen som ser veldig sliten ut.
Problemet mitt var at da jeg trengte teknikkene som mest, klarte jeg ikke å ta dem i bruk, de falt meg ikke inn!

Så lærte jeg noe om måten vi mennesker fungerer på, som skulle endre det hele for meg!

Tidligere har jeg lært teknikker, positiv tenkning, å se det fra en annen vinkel, fylle på lagrene mine, hvile i fredstid, osv. Det er vel og bra, det finnes mange gode teknikker. Men problemet mitt var at da jeg trengte teknikkene som mest, klarte jeg ikke å ta dem i bruk, de falt meg ikke inn! Jeg kunne kun se i ettertid hva jeg burde gjort annerledes.

Dette førte til at jeg følte meg enda mer mislykket og hadde en enda sterkere følelse av å ikke strekke til, ikke engang der. Enda en ting som ikke var gjort …

Det jeg lærte, var så enkelt, men likevel det som har gjort størst forskjell i mitt liv.

Jeg lærte at jeg alltid, 100 prosent av tiden, føler opplevelsen av mine egne tanker i øyeblikket! Og jeg lærte at så lenge jeg ikke er altfor hardt knyttet til de tankene jeg har i øyeblikket, vil jeg, helt naturlig, ha tilgang på nye tanker, som er mer nyttige for meg i øyeblikket.

Det høres så banalt ut, så enkelt – men det ligger så utrolig mange muligheter i denne lille innsikten. Jeg kan ikke velge hvilke tanker jeg skal ha, de kommer og går, helt utenfor min kontroll, virker det som. MEN jeg kan velge hvilke tanker jeg tror på, og hvilke jeg velger å holde fast i … og det å vite at det bare er tankene mine i øyeblikket, ikke den hele og fulle sannheten – eller engang noe jeg trengte å gjøre noe med – gjorde større forskjell enn jeg noen gang kunne forestille meg!

Etter å ha skjønt dette ga det stadig sjeldnere noen mening for meg å drive å tenke på alt jeg ikke har fått gjort enda. Ikke fordi jeg ikke bør tenke på det, men fordi det rett og slett ikke ga noen mening – jeg ble bare stresset og lite effektiv av å tenke på det.

Så stadig oftere droppet jeg disse tankene så fort de kom, og tanker om alt jeg faktisk hadde gjort, dukket opp i stedet – det kjennes SÅ godt med alt som er gjort!! Følelsen i meg var totalt endret, selv om ingenting i omstendighetene rundt meg var endret.

Nå er det ikke alltid det kjennes slik. Noen dager blir jeg hengende fast i tankene mine om alt jeg ikke har gjort, fordi vi mennesker gjør det innimellom, blir hengende fast i egne tanker. Noen ganger ender jeg opp med å skylde på alt og alle rundt meg for hvordan jeg føler meg der og da – inntil jeg ser at jeg gjør det, og det ikke gir mening for meg å gjøre det lenger.

Det er sånn vi mennesker fungerer, alle sammen!

Og gjennom å forstå nettopp det har jeg større tålmodighet både med meg selv og med alle andre, fordi jeg vet at nye tanker alltid er like om hjørnet, når jeg bare ser bort fra de gamle tankene lenge nok til å slippe de nye til!